Mistenkt for sokketyveri, endte med halshogging

På den frosne myra i skogen i Løten står et stillas og venter på en drapsmann 25. februar 1876. 3000 mennesker står rundt for å se det som skal skje. Så kommer han som starta sin kriminelle karriere med beskyldninger om å ha stjålet et par sokker. Kristoffer Svartbækken blir ført opp på skafottet. Han får beskjed om å legge seg ned. Ett hugg. Hodet er skilt fra kroppen. En epoke er over.

Eller er den det?

Er dagens videoforsendelser fra rettssaken i Oslo tingrett en ny versjon av offentlig henrettelse uansett hvilken forbrytelse som er utført og hvilken familiebakgrunn? At norsk rettssystem skal dømme, ja absolutt, - men må det bli et underholdningsbidrag på nettet med enkel tilgjengelighet? Og brukes videre i underholdningsprogrammer produsert i norske TV kanaler?

Åpen

Norge var siste nasjon i Europa som utførte offentlig henrettelse til allmenn forlystelse.

Vi reagerer i dag på tøffe rettssystemer i Iran og Afghanistan ute i det offentlige rom, er vi også der fortsatt? Å nyte detaljer i andre menneskers elendighet på begge sider av rettssaken, er den muligheten nødvendig for rettssikkerheten?