Mye tyder på at storhetstiden er over

Publisert: 27.10.2025 | Oppdatert: 28 minutter siden

I dag er Bit kjent for å lokke kunder med duften av nystekt hvetebakst og en disk som bugner av boller.

Omtrent sånn var det også da kjeden åpnet i Oslo på slutten av 90-tallet, men med en vesentlig forskjell. Den gangen var det nemlig ikke boller som var kjernen i virksomheten. Nei, disken var full av fristende calzoner.

Da jeg jobbet som sjamponeringsjente på en frisørsalong i sentrum i ungdomstiden, ble ofte lønningsdagen markert med en innbakt pizza fra nettopp Bit.

Noen få år senere, helt konkret i 2003, skjedde det en revolusjon på alle gatehjørner i Oslo. Deli de Luca var plutselig overalt. Der kunne vi kjøpe amerikansk godis som Junior Mints (mmm) og kaneltyggis, men også calzone.

Husker du? Pesto-calzone på Deli!

På denne tiden var det også helt vanlig å spise calzone på restaurant en fredagskveld.

Årene har gått, bokstavene c-a-l-z-o-n-e har bestått – på mange menyer.

Men her om dagen slo det meg: Jeg har ikke sett noen bestille dette siden pizzarestauranter ble kalt pizzeriaer og de solgte Bugg og tipakning med sigg på kiosken.

Da jeg søkte i Aftenpostens bildebase etter bilder av calzone, måtte jeg tilbake til 2008 for å finne dette: calzone med salat hos La Baguette på CC Vest. Foto: Carl Martin Nordby

Rødt flagg

Innbakt pizza i halvmåneform er visst en napolitansk oppfinnelse. Calzoni betyr bukseben og fikk mest sannsynlig navnet fordi dette var noe napolitanerne spiste på farten.

Etter hvert som oppfinnelsen ble eksportert til resten av Europa og USA, ble den like mye en restaurantrett som en på farten-rett.

Men det er lenge siden. I dag mener en kollega av meg at det er et rødt flagg om daten bestiller calzone på restaurant.

Jeg skjønner hva hun mener. Calzone er det nærmeste man kommer babymat i pizzaens verden. Ingen av ingrediensene klarer å markere seg når de er kokt sammen inni en lukket deig.

I tillegg er det en langdryg prosess å spise en calzone. Først når du har jobbet deg gjennom minst seks biter med deig, kommer belønningen: Følelsen av å bli blåst i kjeften av en drage. Fyllet i hulrommet er jo glovarmt. Man må vente. Man må blåse. Vente. Blåse. Vente.

Vi er nok mange som har brent tungen utenfor en Deli de Luca eller 7-Eleven på vei hjem etter en fuktig natt.

Så er det den koselige delen av det. Den barnslige gleden av å spise noe som ser ut som en stor bolle. Et direkte møte med deigen.

Nattmat

Men. Magefølelsen viste seg å stemme. Storhetstiden er (foreløpig) over. I fjor tok 7-Eleven calzonen ut av sortimentet på grunn av synkende salg i flere år.

90-tallspizzaens storstue – Peppes – hadde i mange år flere typer calzone på menyen. I dag har de kun én: klassikeren med ost og skinke.

Peppes anslår at calzone var på sitt mest populære hos dem for rundt ti år siden. Og selv om salget har gått ned de siste årene, kommer de ikke til å fjerne den fra menyen. Retten har fortsatt en lojal kundegruppe, og Peppes opplyser at de tror det ville blitt bråk om calzonen forsvant.

Også Deli de Luca melder om lojale calzonekunder. De jobber for tiden med å fornye Deli de Luca-konseptet. Og jaggu skal den nye og sikkert mer tidsriktige Deli-kjeden fortsette med calzone.

Er vi blitt så «napolitanske» at vi kun spiser calzone på farten?

Mye tyder på det. Vel, på farten og i skjul.

I fjor plukket nordmenn opp Grandiosa Calzone fra frysedisken 700.000(!) ganger og Hold-it (husker du?) 350.000 ganger, ifølge Orkla.

Innenfor hjemmets trygge vegger fortærte vi altså over én million calzoner.

Nei, calzonen lever i beste velgående. I frysedisken og på Deli.