«Nå blir endelig hullet fylt», sa en frekkas i bystyret, før han fikk beskjed om å holde grisepraten for seg selv

KOMMENTAR: Mordor-monumentet over utbyggeres arroganse og politisk avmakt i Tanke Svilands gate er snart historie. Jippi?

Dette bildet kunne vært tatt hver eneste dag siden 2014, for her har det ikke skjedd en pøkk. Nå er hotellgjest i Tanke Svilands gate snart historie. Foto: Fredrik Refvem

«Her har me hatt en langvarig byggesak, kan du sei».

Med tidenes underdrivelse åpnet Kristen Høyer-Mathiassen (H) bystyredebatten om det såkalte hotell-hålet i Tanke Svilands gate i Stavanger. Høyres sterke mann i byggesaker fulgte opp med at man har «gitt og tatt» i denne saken, og fikk raskt svar fra rød side. «Vi ønsker alle at det skal skje noe i hålet, men vi retter ikke en gammel feil ved å begå en ny. Dette er ikke byutvikling, men profittmaksimering!» tordnet Anders Fjelland Bentsen (Ap), og så var en 10 år gammel sjau i gang igjen.

Hvor vanskelig kan det være å fylle «Mordor»«Mordor»Mordor er et fiktivt sted fra J.R.R. Tolkiens bøker, et nokså utrivelig, mørkt sted. , som MDGs Daria Maria Szymaniuk kalte det omtalte hullet?

Ekstremt vanskelig, viser det seg.

Fyll hålet!

Her er faktaopplysningene: Mellom Tanke Svilands gate og Sverdrups gate er det en svær byggegrop. Utbygging stoppet opp i 2014 da planene om et hotell ble lagt på is. Saken har flakset rundt som en møll i et klesskap siden. Folk har giftet seg, skilt seg, giftet seg igjen og fullført en andre skilsmisse uten at noe har skjedd i denne enorme gropen. For alt vi vet ligger løsningen på kreftgåten nede i det hullet.

Saken har, for å si det forsiktig, vært nokså tittgjengde i Stavanger-politikken, og nå blir det – endelig! dessverre! – bygging. «Nå blir endelig hullet fylt», var det en frekkasrepresentant som sa i bystyret, før han fikk beskjed om å holde grisepraten for seg selv – og et klapp på skulderen.

Hullet i Tanke Svilands gate er en parodi, mener mange. Og ja, de har rett i det. Men det har sin forklaring. Oljeprisfall, somling, uenighet, nye eiere, dagbøter, krangling, byråkrati, politikk – noen ganger går det gale, og her gikk det aldeles åt skogen.

Alt som har nærmet seg dette svarte hålet er blitt slukt. Til slutt, er det blitt sagt, etter apokalypsen, ville kun kakerlakkene og hotell-hålet stå igjen.

Kamp og strid

Hotell-hålet er et slags monument over de stadige kampene mellom utbyggere og kommunen. Disse slagene følger ofte et mønster. Utbyggerne pusher grensene for hva som er lov å bygge. De skal tjene penger, som er helt legitimt. De vil gjerne ese ut i bredden, og opp i høyden, mens kommunens oppgave blir å holde igjen som den kipe forelderen. Nei, dere må ned to etasjer. Nei, dere kan ikke bygge en gigantisk vegg ut mot veien der. Nei, dere kan ikke ta solen til naboene.

Det er gjennom sånne slag vi finner kompromisser og minnelige løsninger. Da får vi – forhåpentlig – passelig med sol til alle, flere boliger, rett boliger, butikker og arbeidsplasser på rett sted – og utbyggere som tjener penger. Det er hit vi vil, både kommune, utbyggere og innbyggere. Vi trenger at det bygges i denne byen, og vi trenger at det bygges rett. Så er historien om hotellgjest i Tanke Svilands gate nok et eksempel på at denne tautrekkingen muligens har vart litt lenge. Jeg hadde hår da de startet, og kunne reise meg fra lenestolen uten å lage gammelmannlyden «åååå, hepp, ja, sånn, sååå ...».

I 2014 stoppet det helt opp. Det er såpass lenge siden at vi ikke visste hva #metoo eller woke var. Ukraina var et fritt land, Jens Stoltenberg var den nye friskusen i Nato, og vi husker alle at «Silent Storm» med Carl Espen vant MGP, sant?

Tiden som argument

Å følge hotellhål-saken har vært som å se «Der ingen kunne tru at nokon kunne bu». Hver gang du tenker «nå skjer det någe!», så ... nei, det skjer absolutt ingen ting. Vi passerte «nå er dette pinlig»-punktet for lenge siden. Diskusjonen har siden handlet mer og mer om å få gang på det, som har blitt et argument i seg selv. Det er litt skummelt, for det er i høy fart man ofte havner i grøftene.

Nå har bystyret – vippet av INp – tvilt seg fram til å få gang på det. Tempo ble ganske avgjørende etter 10–15 år med alt annet enn tempo.

Nå blir det bygging, får vi tro. Bystyrets tynneste flertall (33–34) har sagt ja. Ordføreren ble sviktet av Venstre, men fikk nødhjelp av eksordfører Sissel Knutsen Hegdal (uavhengig) og de to representantene fra INp.

Det satt langt inne, for utbyggingen krangler blant annet en del med Sentrumsplanen, som er bibelen for den totale utbyggingen i Stavanger sentrum. Bokvalitet, solforhold, grøntområder, byggehøyder, støy – alt virker litt sånn bob-bob. Byarkitekten i Stavanger har langt på vei slaktet hele prosjektet. Han er ansatt fordi politikerne ville ha uavhengige, faglige råd, eventuelt begå subjektiv synsing (utbygger Alfred Ydstebøs ord), i denne typen saker.

De rådene var sannelig ikke mye verdt.

Samme byarkitekt har advart mot teater- og museumsplanene på Kannik-høyden. Responsen fra de politiske arkitektene i bystyret? Men me må jo få gang på det!

Ka va det eg sa?

Hotellhullet i Tanke Svilands gate er et monument over utbyggeres arroganse og politisk avmakt, heter det i en oppgitt lederartikkel i Stavanger Aftenblad fra 2023. Nå har bystyret enten gjort et knefall for hissige utbyggere, eller gjort et fornuftig vedtak for endelig å få bygget noe.

Mitt tips? Hotell-hålet i Tanke Svilands gate er snart historie. Jeg mistenker at utbyggerne har vunnet mest på at dette har tatt ekstremt lang tid. Politikerne er naturligvis utmattet av dette flaue, gapende Mordor-hullet. Og når det står ferdig, vil de stridende parter stille seg opp langs åt veien, peke på byggene, resirkulere gamle argumenter og framføre sine rituelle Ka va det eg sa?

Akk ja, verden går videre.

Snart dukker det opp et nytt hull, så er vi i gang igjen. Profitthissige utbyggere presser politikerne, som presser tilbake. Utbyggere presser igjen, og den med best stamina vinner kampen.

Inni den aggressive trekkspilltangoen fylles byen, et hull om gangen.