Nå kaller Jakob Ingebrigtsen faren sin for «tiltalte»

KOMMENTAR: «Jeg har blitt en maskin som presterer veldig bra under press og i umenneskelige omgivelser. Jeg har nemlig god trening i det».

Jakob Ingebrigtsen (24) tilbrakte hele tirsdagen i vitneboksen. Hans far, Gjert (59), sitter et par meter unna. Jakob kaller ham «tiltalte». Foto: Ane Hem / NTB

– Har du noen gode minner fra oppveksten, spør statsadvokat Anngjerd Kvernenes etter en liten time av Jakob Ingebrigtsens forklaring i retten.

Ute øser regnet ned over Sandnes sentrum.

24-åringen i vitneboksen, kledd i mørk dress, tar en ti sekunder lang tenkepause. Han kikker på de foldede hendene sine. Det virker som en uendelighet. Det blir helt stille i rettssalen. Det virker som om 52 personer holder pusten. Dommere, advokater, pressefolk.

– Nei, jeg har egentlig ikke det, svarer Jakob Asserson Ingebrigtsen.

En av verdens største friidrettsstjerner.

Fra pallen til vitneboksen

Oppvokst i en av landets mest medieomtalte familier. Han var fortsatt et barn da «Team Ingebrigtsen» ble et nasjonalt tv-fenomen. Nå er han best i verden. Selv etter bruddet med faren og treneren Gjert for over tre år siden. Faren og treneren som visstnok om og om igjen sa at han hadde skapt Jakob, at Jakob ikke ville klare det uten ham som trener.

I løpet av de aller siste dagene har han tatt to VM-gull innendørs. Siste gull kom søndag. I Kina. Han kommer, tirsdag morgen, mer eller mindre rett fra flyet til rettssal nummer 1 i Sør-Rogaland tingrett i Sandnes sentrum. Presseoppbudet er selvsagt stort. Men denne gangen er det ikke idrettsprestasjonene han skal måles på.

Jakob Ingebrigtsen skal ta et voldsomt oppgjør med sin egen far, suksesstreneren og sjubarnsfaren som fikk fram tre løperbrødre til verdenstoppen. Men til hvilken pris?

En ekstrem pappa

Gjert Ingebrigtsen, som står tiltalt for mishandling i nære relasjoner mot to av de sju barna sine, har enda ikke fått fortelle sin historie. Det er viktig å huske på.

En partsforklaring er nettopp hva det høres ut som – en ensidig framstilling. I løpet av rettssaken vil balansen ivaretas ved at flere stemmer får slippe til, og dessuten ved at Gjert Ingebrigtsens forsvarere vil få anledning til å spørre ut både Jakob og andre vitner.

Likevel, det gjør selvsagt inntrykk å høre Jakobs fortelling om det han har opplevd som en ekstrem far. En far som først og fremst var trener, ikke en vanlig pappa. En mann med et enormt kontrollbehov, som satte små barn under et voldsomt press for å prestere. En mann med et voldsomt sinne, som også kunne gå fysisk løs på barna. Ifølge tiltalen.

Beskriver utrygghet

Oppveksten med Gjert Ingebrigtsen som far og trener påvirket måten han kunne og ikke kunne være barn på, sa Jakob. Helt fra han var liten.

– Jeg måtte alltid se meg over skulderen og passe på. Det jeg gjorde, kunne få potensielle konsekvenser.

– Jeg måtte alltid prøve å gjøre rett, uten helt å vite hva som var rett. Det var vanskelig å navigere. Jo mindre jeg gjorde, jo tryggere var jeg. Det var best å gjøre og si minst mulig. Da kunne det ikke brukes mot meg, fortalte Jakob i retten.

Denne «usynlig-strategien» er ikke ukjent i saker som handler om utrygg oppvekst eller utrygt hjemmemiljø. Snarere tvert imot. Det er svært vanlig, noe en hvilken som helst erfaren advokat eller sosialarbeider vil kunne bekrefte.

Jakob Ingebrigtsen forteller at han har vært – og er – veldig bevisst på å ha stabilt humør. Ikke spesielt lei seg, ikke spesielt glad. Han gråter ikke. Han sliter veldig med å slippe folk innpå seg, sliter med å stole på folk. Synes det er vanskelig å være der for andre. Vanskelig å bidra med normale ting i familien.

Jeg er en maskin

Jakob Ingebrigtsen har blitt et fysisk fenomen. Kroppen hans er i stand til prestasjoner som verden knapt har sett maken til. Men har prisen for dette vært et skadet sinn? Hans tanker om dette i retten var direkte vonde å høre på.

– Jeg har blitt en maskin som presterer når jeg blir bedt om det. Som presterer veldig bra under press og i umenneskelige omgivelser. Jeg har nemlig god trening i det. Å beskytte meg selv. Være usynlig. Ikke provosere. Bare prestere.

Deler av forklaringen til Jakob Ingebrigtsen i retten minner om beretninger jeg har lest om å vokse opp i en slags sekt, altså et lukket miljø eller en familie som er preget av et spesielt syn på livet og meningen med det.

«Tiltalte»

Preget av strenge regler, isolasjon fra omgivelsene og en form for taushetskodeks hvor det ble regnet som illojalt å snakke med utenforstående: Andre folk er misunnelige og forstår oss ikke. De deler ikke våre verdier. Slikt er vanlig å få høre.

Helt fra han var barn, forteller Jakob i retten, har han trukket seg bort, valgt vekk et normalt barne- og ungdomsliv for å ikke havne i konflikt med treneren. Som også var hans egen far. På et tidspunkt sluttet han og løperbrødrene å kalle faren for pappa. Han ble «Gjert». Fordi han var trener, ikke far. Han gjorde ikke pappa-ting.

De sitter noen meter fra hverandre i rettssal 1, men Jakob ser ikke på faren Gjert i det hele tatt.

Nå kaller Jakob Ingebrigtsen faren sin for «tiltalte».