Naboen kan ikke være garantien for at rett person fikk jobben

Vi må unngå at gode folk glipper på grunn av åpne søkerlister, skriver Nina Riibe, sjef i Econa.

DEBATT: Professor Svein Tuastad bommer når han sier at åpne søkerlister skaper tillit. Det er ikke søkerlistene som bygger tillit – det er gode prosesser, klare regler og kvalifiserte kandidater som får jobbene.

Åpne søkerlister bidrar til ingen av delene. De gjør tvert imot at de best kvalifiserte søkerne velger å stå over.

Eksempelet fra Klepp kommune illustrerer problemet godt: 18 av 50 søkere – 36 prosent av søkerne – trakk seg fra prosessen om å bli organisasjons- og utviklingssjef fordi de ikke ville ha navnet sitt i avisa. Det er ikke de svakeste søkerne som trekker seg. Det er de som har mest å tape på eksponering: erfarne ledere i godt betalte stillinger i privat sektor, folk midt i karrieren, eller de som ikke ønsker å signalisere til sin nåværende arbeidsgiver at de ser seg om etter noe annet. Akkurat de menneskene offentlig sektor trenger mer av.

Problemet er størst jo høyere opp i byråkratiet stillingene befinner seg. Nav-direktør, kanskje Norges mest utfordrende lederrolle, fikk bare 9 søkere, hvor 4 anses som relevante. Det er ikke et tegn på sunn konkurranse om en nøkkelstilling i velferdsstaten.

Tuastad spør hvordan vi kan vite at den best kvalifiserte fikk jobben hvis vi ikke vet hvem som søkte. Det er et legitimt spørsmål. Men svaret er ikke nødvendigvis at alle navn skal være offentlige.

Anonymiserte lister med aggregert informasjon – antall søkere, andel kvalifiserte, demografisk bakgrunn som for eksempel alder, utdanning, kjønn og grovsortert arbeidserfaringer – gir faktisk mer nyttig demokratisk innsyn enn en navneliste. De forteller om stillingen tiltrakk seg et bredt og kompetent felt, om prosessen var smal eller åpen, og om offentlig sektor er konkurransedyktig som arbeidsgiver. Det er informasjon som er relevant for allmennheten, ikke hvilke enkeltpersoner som vurderer å bytte jobb.

Tilliten til en ansettelsesprosess bygger på reglene rundt den: klare kvalifikasjonskrav, mulighet for å klage, og at prosessen etterpå kan etterprøves. Ikke på at naboene kan se at du søkte.

Konkurranse er i seg selv et demokratisk instrument. Når søkerlister innsnevrer konkurransen og skremmer bort de sterkestene kandidatene, er det selve grunnlaget for god offentlig styring som svekkes. Det er gledelig at Høyre og Margret Hagerup tar tak i dette. Målet er ikke mindre åpenhet – det er smart åpenhet som faktisk bidrar til at de best kvalifiserte søker og får jobbene.