Når dobbeltmoral styrer idrettshallene

Politikerne vurderer å stanse en barnefotballcup. Ikke fordi den er farlig, utrygg eller useriøs, men fordi «premieringen» kan synes feil eller at «humoren» i en TikTok-video ikke faller i smak. Jeg reagerte også på videoen, men forstod raskt at det var forsøk på en «ungdommelig spøk». Uansett, videoen er fjernet, arrangørene har beklaget og lagt seg helt flate. Likevel tas saken politisk, selv om leie av hallen normalt avgjøres administrativt.

Det mest bekymringsfulle er at en helt ordinær leiesøknad gjøres til prinsippsak. Skal enkelte politikere i Kristiansand kunne sensurere hvem som får bruke kommunale idrettshaller basert på smak, humor eller personlige preferanser?

På den ene siden leier kommunen ut til arrangementer som Palmesus Junior, der artister fremfører tekster som nedvurderer og seksualiserer barn. Tekstene latterliggjør og objektiviserer, især jenter, på en direkte nedlatende måte, uten at de samme politikerne reagerer. På den andre siden får en ungdommelig spøk i en TikTok-video, hvor arrangørene spurte «Hva er Norges styggeste jentenavn?» politisk oppmerksomhet. «Humor» blant barn løftes til politisk nivå, mens mye annet går upåaktet hen.

Dobbeltmoralen blir enda tydeligere når man ser på barneidretten. Mens reisebyråer i årevis har tjent penger på barns dugnadsinnsats, reageres det på humor som engasjerer barn. Barn selger lodd, foreldre stiller på dugnad, og klubber presses til å kjøpe dyre cup- og reisepakker, alt pakket inn som noe «for barnas skyld». Systemet bygger på barns gratisarbeid og foreldres lojalitet. Sammenlignet med dette blir en TikTok-spøk ubetydelig. Problemet er ikke latteren, det er at barns arbeid brukes som forretningsmodell.

Når unge arrangører bruker sosiale medier kreativt, og etter deres mening, humor for å skape engasjement og finansiere aktivitet for barn, blir det kalt «problematisk». Når reisebyrå tjener store summer på barns arbeid, er det uproblematisk…

Å bruke politisk makt for å sensurere unge arrangører på grunn av subjektiv smak, midt i påmeldingsperioden, er maktmisbruk. Nærmere 300 barn og 40 lag risikerer å miste et arrangement de allerede har betalt for, og ikke minst gleder seg til. Usikkerheten skapes ikke av arrangørene, men av politikerne.

Kommunale idrettshaller er fellesskapets arenaer. De skal ikke være politiske belønnings- eller straffeverktøy. Hvis kommunen begynner å vurdere arrangørers humor, tidligere TikTok-videoer eller hvem som liker dem i sosiale medier, er vi på vei inn i et farlig spor.

Ironien er at barna taper. Et lavterskel fotballarrangement, rimelig priset, med høy deltakelse og stort engasjement, står i fare for å bli stoppet, ikke fordi det bryter lover, men fordi voksne ikke liker stilen. Barneidretten trenger mer aktivitet, ikke mer moralisme. Mer inkludering, ikke politisk posering.

Hvis Kristiansand kommune virkelig vil være en kommune for barn og unge, bør de stille krav til sikkerhet, likebehandling og ryddig økonomi, ikke fungere som smakspoliti. Å stoppe cupen fordi «humoren» ikke faller i smak hos noen politikere, mens seksualisering av barn går upåaktet hen, er ikke verdibasert lederskap.

Det er dobbeltmoral.