Når elever roaster hverandre i skolegården, da mobber de vel ikke på ekte?

Erna Solberg deltar i en direktesending av humorprogrammet Rikets Roast fra Arendal kulturhus i august i fjor. Foto: Trond R. Teigen / NTB

DEBATT: Roast battles har flyttet inn i skolegården. Når barn på 11–12 år lærer av voksnes «humor» på tv å slenge dritt om kropp, klær og familie, blir det sjelden lek – men ofte press, utrygghet og skam. Hvor går grensen mellom humor og mobbing?

Moren din er veldig feit

De står i gjenger, i sirkler, mange eller få. De lirer av seg morsomheter, «du er så feit at du må ha skyvedører i huset ditt», de rundt smiler og ler. Nestemann: «moren din er så feit at hun må ha to seter på flyet», flere ler og gir high fives. De er barn.

De er 11–12 år gamle og står i skolegården i friminuttene. Roast battle, det er det de kaller det. Det synes alle er gøy, eller? Nestemann sin tur, han har tenkt lenge på hva han skal si, gruet seg til det ble hans tur, alle ser på ham. Han vet ikke hva han skal si. «Si noe da!» Roper en. Han smiler mens han åpner munnen og gjentar noe lignende en annen har sagt før ham. «Hallo du må si noe nytt! Klarer du ikke komme på noe?»

Noen ler. Det er den verste ydmykelsen, når en ikke har noe å si, da har du liksom tapt. Det ringer inn og gruppen løses opp, heldigvis. Da er det 60 minutter til neste friminutt. Kommer sikkert på noe kult å si i løpet av timen, han tenker og tenker. Eller hvordan kan han slippe å være med på dette? Alle synes jo det er så kult. Kan han være med noen andre? Men da vil det bli så mange spørsmål, en kan liksom ikke bare plutselig gå og være med noen en ikke bruker å være med, det er flaut.

Forbilder?

Ok, nytt friminutt, noen tar det så lett, lirer av seg «buksen din er så stygg at ikke engang en uteligger ville gått med den». Mange stirrer på buksen til den som blir roastet, noen knekker sammen og ler. Den som roaster, får flere high fives. Han som blir roastet, sier at han skal få nye bukser og er enig i at den er stygg, han ler med. Blir han ikke lei seg? Han går aldri mer med den buksen på skolen, foreldrene skjønner ikke hvorfor.

Roast battle er en trend vi har sett mer av i det siste i flere ulike populære tv-programmer. Der er det forbilder for barna, kjendiser som selv er foreldre, som lirer av seg grove og stygge ting om hverandre. Alle ler, det er jo så morsomt og kult. Det nye programmet på TV 2: Ligaen, er et nytt humorprogram tillatt for alle. Kjendisen Jenny Skavland sier det er befriende å snakke stygt til de andre. Barna suger det til seg, lærer fra oss voksne. De tar det med seg inn i skolegården. Er dette gøy og kult? Er det en lek?

Min erfaring som helsesykepleier i skolen er at dette verken er gøy eller kult for de som er med på det. De fleste som er med på det kjenner på et press om å bli med. Et press om å gjøre narr av andre. Det er ikke alltid lett å oppdage hvem som er med på det, fra avstand ser det så koselig ut. De står og ler og prater sammen, eller?

Hvem har ansvaret?

For de fleste oppleves det ekstra vondt når en roaster foreldre eller søsken. Det er de færreste som liker å bli roastet, likevel ser vi som jobber i skolehelsetjenesten at dette er trender som kommer og går sammen med hva som er populært på tv. Familieprogrammer der en snakker stygt til hverandre, «nå skal vi kose oss sammen som familie og se på et tv-program der en oppfordrer alle i familien til å slenge dritt til hverandre».

Men hvem har ansvaret? Tv-kanalene? Deltakerne? «Dette må barna tåle», er det noen som sier. «Det er helt uskyldig, de mener ikke noe vondt med det», er det en annen som sier. I skolene skaper det merarbeid, det skaper utrygge miljø, en blir usikre på vennene sine og på seg selv. For flere fører det til mer krangling og frustrasjon hjemme. Noen gruer seg til å gå på skolen og bruker lengre tid på å sovne på kveldene. Det skaper bekymring for barn og foreldre. Spørsmålet er ikke om barna tåler det, men om de skal måtte tåle det. Hvis voksne fortsetter å le, hvem skal da lære barna å stoppe? Kanskje det er på tide at vi finner noe bedre å le av?