Når er riktig tid for EU-debatt, hvis ikke nå?

DEBATT: Det er vanskelig å forstå hvordan de knappe nei-flertallene i 1972 og 1994 fortsatt brukes som et tidløst argument for at Norge også i 2026 skal stå utenfor EU. Som om verden har stått stille i over 30 år. Det har den ikke. Den har endret seg dramatisk, politisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Reglene som styrer hverdagen til bedrifter og arbeidsplasser i Rogaland vedtas i Brussel, uten norsk medvirkning. Foto: Yves Herman / Reuters

USA er ikke lenger det liberale fyrtårnet mange av oss vokste opp med. Landet ledes nå av en president som åpent truer allierte, stiller spørsmål ved Natos forpliktelser og fører handelskrig mot nære venner, samtidig som tonen mot autoritære regimer er påfallende mild. Når verdens mektigste mann er villig til å sette egne interesser over folkerett og allianser, må også Norge ta konsekvensene av det.

I Rogaland merkes dette direkte. Vi er et eksportfylke, tett knyttet til europeiske markeder gjennom industri, energi, sjømat og leverandørnæringer. Når handelspolitikken blir mer uforutsigbar og nye tollmurer reises, rammer det arbeidsplasser langs kysten.

I øst har vi et autoritært Russland som fører angrepskrig i Europa, og som vil benytte enhver fremtidig mulighet til å destabilisere naboland og ta seg til rette i sine strategiske nærområder. Samtidig svekkes respekten for folkeretten også andre steder. Det gjør verden farligere, også for et lite land som Norge.

Når USA blir mer uforutsigbart, må vi søke tettere samarbeid med land vi deler grunnleggende verdier med. EU er i dag det viktigste politiske fellesskapet for demokrati, rettsstat og frihet i Europa. Det er ikke et perfekt samarbeid, men det er det mest forpliktende vi har.

En mer ærlig Europa-politikk

Norge er allerede dypt integrert i EU gjennom EØS-avtalen og over hundre tilleggsavtaler. Vi følger EUs regler for det indre markedet, klima, energi og arbeidsliv, uten stemmerett og uten plass rundt bordet når beslutningene tas. Vi er de facto med, men formelt utenfor.

For et fylke som Rogaland, med sterke kunnskapsmiljøer og ambisjoner innen grønn omstilling, er dette et demokratisk paradoks. Reglene som styrer hverdagen til bedrifter og arbeidsplasser vedtas i Brussel, uten norsk medvirkning.

Dette er også en sikkerhetspolitisk utfordring. EU styrker nå sitt forsvars- og sikkerhetssamarbeid raskt, som et nødvendig supplement til Nato. Norge deltar i enkelte prosjekter, men står uten beslutningsmyndighet. I en tid der Europas sikkerhet i økende grad må ivaretas av europeerne selv, er dette et alvorlig utenforskap.

Venstre har lenge tatt til orde for at Norge må føre en mer ærlig Europa-politikk, der vi erkjenner både fordelene og begrensningene ved dagens ordning. Det er et ansvar flere partier bør ta del i.

Har vi råd til å la være?

Arbeiderpartiet har historisk vist evne til politisk lederskap i Europa-spørsmål. Nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor partiet nå avviser en åpen og kunnskapsbasert debatt, med henvisning til at tiden ikke er riktig. Å unnlate å ta debatten er også et valg, med reelle konsekvenser for norsk innflytelse og sikkerhet.

Da Sverige og Finland opplevde at virkeligheten endret seg etter Russlands invasjon av Ukraina, tok de ansvar og handlet raskt. Ikke fordi det var behagelig, men fordi det var nødvendig.

Jeg mener Norge er tryggest i EU. Men viktigst av alt mener jeg det norske folk fortjener en åpen, kunnskapsbasert debatt om vår fremtidige tilknytning til Europa. Fortiden kan ikke brukes til å kneble nåtiden.

Spørsmålet er ikke om EU-debatten er krevende. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.