Når far sier nei til marsvin

Alle ville ha marsvin, bortsett fra far.

Foto: Shutterstock

– Far?

Toåringen satte dådyrøynene i ham.

– E du a magins?

Akkurat. Nå hadde de mobilisert hjerteknuseren i kampen sin.

De andre ungene hadde holdt det gående siden juleferien. Et jevnt mas om å få marsvin. Han hadde sagt nei fra starten, selvsagt. 

Nei. Takk. Hvorfor skulle han ha marsvin i huset? Av alle ting i verden. 

To katter holdt i massevis.

Han hadde nok av levende vesener å redde ut hvis det skulle begynne å brenne. For det ville bli hans lodd å leke helt, ifølge Jarle Mong.

At kånå la vetoretten til ham, samtidig som hun viste ungene fasadefilmer av marsvin fra den store vide vebben, var som ventet. Han forsto strategien. 

For hun hadde ikke noe imot å ha marsvin boende under samme tak.

Hun hadde tross alt levd med disse dyrene gjennom store deler av oppveksten. og videre over i voksenlivet. Et tosifret antall marsvin totalt.

Da hun var i tyveårene, og satt på andre siden av kloden da det siste svinet tok kvelden, ba hun dyrepasserne hjemme om å ordne med kremering.

Det var den boksen han senere fant i bokhyllen på hjemmekontoret under korona.

Oppi den gigantiske plastboksen hadde det ligget en bitte bitte liten plastpose med strikk rundt. Inni den lå, ifølge følgeseddelen, restene av Elvis.

I flere år driftet hun en marsvinblogg. 

Svigerfamilien stilte ham spørsmål som “hvorfor ikke?”. Mens de ventet på svaret med åpen munn. 

Om ikke marsvin var fine, liksom?

Marsvin var gnagere. Han visste om andre typer gnagere, og de fikk han frysninger av. Hvorfor skulle han like å ha sånne dyr krelende rundt i huset? For det ville ikke bli snakk om ett marsvin. Nei, kan skjønne, de var jo flokkdyr. 

Jo da. Pelsen var fin. Kunne sikkert blitt en fin votte. Men han hadde sett den hårløse typen på et marked i Asia. Slik så marsvin egentlig ut. De var alt annet enn fine. 

– E du a magins?

Toåringen gjentok spørsmålet om han ville ha marsvin. Hun ville altså ikke gi seg. Alle rundt middagsbordet ventet på svaret. Han vurderte å spørre henne om hun ville ha is. En klassisk avledning. Men spørsmålet ville trolig dukke opp igjen.

– Kanskje, svarte han.