Når frihet er under press, trenger vi politikere som tør å være tydelige

Når frihet er under press, trenger vi politikere som tør å være tydelige. Masud Gharahkhani (bildet) er en av dem, skriver innleggsforfatteren. Foto: Olav Olsen

Aftenpostens lederartikkel bommer på både innholdet og poenget i Masud Gharahkhanis engasjement.

Masud Gharahkhani har gjennom sitt politiske virke vært en tydelig stemme for demokrati og menneskerettigheter. Som stortingspresident viser han hvordan politikere bør bruke stemmen sin når frihet er under press.

Mens mennesker blir drept i Iran og regimet slår ned på sitt eget folk, diskuterer norske kommentatorer om en norsk politiker er for tydelig. Det er et merkelig perspektiv.

I en tid der demokratiet utfordres av autoritære regimer, trenger vi politikere som tør å være tydelige. Gharahkhani har vært blant dem som står opp for demokrati, både i støtten til Ukraina og i støtten til iraneres kamp for frihet.

Hvis norske politikere tier av frykt for kritikk, er det bare én side som tjener på det: regimet i Iran, ikke det iranske folket.

Dialog fremfor splittelse

Dialogmøtet mellom den iranske diasporaen og stortingspresident Masud Gharahkhani, arrangert av SV-politikeren Parviz Salimi, er etter mitt syn blitt feil fremstilt i flere medier. Møtet samlet et bredt mangfold av mennesker fra den iranske diasporaen i Norge, med ulike etniske, religiøse og politiske bakgrunner. Vi var ikke enige om alt. Likevel møttes vi til en åpen samtale. Slik fungerer et demokratisk fellesskap.

Stortingspresidenten har ikke utpekt noen fremtidig leder for Iran. Han har pekt på at Reza Pahlavi av mange opposisjonelle oppfattes som en samlende skikkelse. Samtidig har han møtt et bredt spekter av opposisjonelle, blant dem fredsprisvinner Narges Mohammadi og den tidligere kronprinsen Reza Pahlavi, som i dag ropes frem i Irans gater.

Det gjør det desto mer alvorlig at noen forsøkte å overbevise folk om ikke å delta på møtet. Flere som ønsket å løfte frem sin etniske bakgrunn og sin stemme, ble møtt med mistenkeliggjøring.

Derfor er det underlig at oppmerksomheten rettes mot de få som forsøkte å boikotte møtet, og mot Masud Gharahkhanis rolle. Hvis noe burde møtes med kritiske spørsmål fra medier og kommentatorer, er det nettopp motstanden mot dialog.

Paradokset rundt Irans opposisjon

Kritikken mot Masud Gharahkhani handler blant annet om at han pekte på Reza Pahlavi som en mulig samlende skikkelse. Samtidig hevdes det ofte i mediene at det knapt finnes en opposisjon i Iran. Paradokset er at når opposisjonen faktisk nevnes, blir også det problematisert.

Pahlavi har levd store deler av livet i eksil og brukt flere tiår på å kritisere regimet og støtte iraneres kamp for frihet. Selvsagt vil ikke alle være enige med ham. I et land med rundt 90 millioner mennesker er politisk uenighet helt naturlig.

Når frihet er under press, trenger vi politikere som tør å være tydelige. Masud Gharahkhani er en av dem.