Når hele verden snakker om det samme

5 days ago 11

Meninger
Debattinnlegg

Glem polariserende politikk og teknologi. VM er snart det eneste verden har felles.

Tirsdag 30. juni kl. 10:08

Polarisering. Ordet som har forgiftet samfunnene våre de siste tiårene.

Som har gjort naboer til uvenner, meningsmotstandere til fiender, og sementert identiteten vår i de trange boksene av kjønn, klasse, religion og etnisitet.

Kulturkrigen har for lengst kommet til fotballen også. I den nylig publiserte studien «Political Identity Beyond Politics: The Messi-Ronaldo Preference Across 26 Countries» hevder en gruppe forskere å ha funnet ut at folk til venstre politisk i større grad foretrekker Messi.

Ronaldo-støtte er knyttet til høy grad av selvfølelse, autoritære tilbøyeligheter og høyresympatier.

I Latin-Amerika har Brasils Jair Bolsonaro og Colombias nyvalgte president Abelardo de la Espriella lenge oppfordret tilhengere til å kle seg i landslagsdraktene når stemmene avgis.

Så kontroversielle har draktene blitt at mange progressive brasilianere og colombianere har vegret seg for å kle seg i gult.

Underteksten til ytre høyre er tydelig. Venstresiden er besatt av minoriteter. Den er svak og upatriotisk.

Ikke så rart, kanskje, at Brasils president Lula og latinamerikanske venstresidepolitikere har begynt å vise seg i landslagsdraktene.

En venstreside som er mot landslaget, vil ende opp i en intellektuell studiesirkelradikalisme helt uten støtte fra det folket man hevder å representere.

Prøv å være politiker mot roing og vikingestetikk i Norge sommeren 2026. Da havner du raskt under sperregrensa.

Det merkelige og befriende med årets VM er likevel at polariseringen kjennes så fjern.

Nei, jeg har ikke glemt FIFAs fredspris og flørtingen med autoritære ledere. Heller ikke innreisereglene, som stort sett rammer supportere fra land i sør. Eller de groteske billettprisene, som priser mange vanlige fans bort fra tribunene. Og vannpausene, som kommersialiserer sporten ytterligere.

Noen vil sikkert mene at jeg er naiv. De trekker paralleller til hvordan autoritære ledere har drevet sportsvasking fra OL i Berlin i 1936 og fram til det siste tiårets tvilsomme VM-arrangører.

Jeg mener ikke å si at kritikerne tar feil.

Men jeg tror kanskje de undervurderer hva VM betyr utover det politiske.

VM for meg er å følge Uruguay–Kapp Verde midt på natta, simulere Colombias mulige vei til semifinalen eller sjekke farlige vinger på innbytterbenken til Elfenbenskysten med samme besettelse som da jeg var 10 år.

VM tar meg tilbake til Maradona i Mexico eller Kamerun i Italia. Finnes det noe bedre enn å reise i tid tilbake til barndommen?

På banen har det vært mye å glede seg over så langt. Mye er sagt om FIFA og Infantino, men regelendringene og dommerinstruksene i år har vært en stor suksess.

Filming og uthaling er det mindre av, flyten i spillet er bedre, utvidelsen til 48 lag har ikke senket nivået. I gruppespillet ble det scoret 2,99 mål per kamp, det høyeste gjennomsnittet siden 1958.

For denne kommentatoren hjelper det også at Donald Trump har holdt seg i bakgrunnen og latt andre sider av landet han styrer, komme til syne. Med sin gjestfrihet og karnevalsaktige multikultur passer USA (og Canada) perfekt som VM-vertskap.

St. Patrick’s Day er aldri så levende som i Boston, mexicansk taco aldri så god som i California. Det er som om de harmløse og fargerike VM-supporterne er som skapt for å være på det amerikanske kontinentet.

VM er kanskje et glansbilde, der folk kan dyrke patriotismen og deretter feste broderlig sammen når kampen er slutt.

Her ror verden over - se video:

Jeg sier selvfølgelig ikke at dette løser de store verdensproblemene. Bombene slutter ikke å falle i Ukraina, integreringsproblemene i franske forsteder løser seg ikke av det fantastiske angrepet.

Men i en tid da verden rives opp av konflikter og stater av indre polarisering, der smarttelefoner og et fragmentert medielandskap deler oss inn i stammer som ikke lenger tror på samme fakta, er VM snart det eneste verden har felles.

Haalands rykk og roingen på tribunen er et tema du kan diskutere med folk fra hele verden.

Om det er viktig, vet jeg ikke.

Men fader så deilig det er med et frikvarter fra verdens elendighet, der vi alle er 10 år igjen, og kjenner sitringen i kroppen på kampdagen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article