Når kroppen blir en skrekkfilm

Du skal være sterk i magen for ikke å ta blikket bort fra lerretet om du ser «Den stygge stesøsteren» på kino.

Hudormer klemmes, øyelokk opereres, tær kappes, likfluer surrer. (Innsidetips: Ikke spis nudler mens du ser filmen).

Filmen blir hyllet internasjonalt og er solgt til mange land. «Body horror», eller kroppsskrekk, er en filmsjanger som definitivt er i vinden.

Men regissør og manusforfatter Emilie Blichfeldt (33) er ikke en som bare har slengt seg på en trend.

Hun har noe personlig hun vil si med de groteske kroppsscenene.

På en bølge av kroppsskrekk

Handlingen i premiereklare «Den stygge stesøsteren» er lånt fra historien om Askepott. Navnet vekker kanskje minner om barnefortellinger og TV-kos på julaften. Men i denne filmen får dette eventyret virkelig kjørt seg.

Fortellingens midtpunkt er ikke Askepott, men en av hennes stesøstre. I brødrene Grimms eventyr prøver hun å få sjans på prinsen ved å kappe av seg tærne for at foten skal passe inn i en gjenglemt sko. I «Den stygge stesøsteren» skrus lemlestingen opp mange hakk i forsøket på å gjøre seg attraktiv.

Emilie Blichfeldt kan selv bli sjokkert når hun ser noen av de villeste scenene. «Er det virkelig jeg som har skrevet dette?» tenker hun da.

Vi sitter og prater noen timer før hun drar til filmfestivalen i Berlin for å vise «en av tiårets beste skrekkfilmer», som en amerikansk anmelder skrev.

Hun tar fram mobilen og sjekker en melding som akkurat tikket inn.

– Oi, nå fikk jeg en veldig kul nyhet, sier Emilie og kikker opp.

Beskjeden om at filmen skal vises på kinoer i USA, føyer seg inn i rekken av gladnyheter. Hun har mistet oversikten over hvor mange land filmen er solgt til.

Det skal godt gjøres å treffe bedre enn Emilie når man skal lage sin første film. Til og med finansieringen, den store bøygen, har gått som en lek. Med totalt over 60 millioner kroner i lomma har hun og produsent Maria Ekerhovd sikret kanskje det største budsjettet som noen regidebutant har rådet over i norsk filmhistorie.

– Det første jeg gjorde etter at jeg fikk penger fra Norsk filminstitutt, var å ringe en psykolog, sier hun med et stort og åpent smil.

Emilie er en del av en bølge med kvinnelige regissører som lager kroppsskrekk-filmer. I anmeldelsene blir «Den stygge stesøsteren» rutinemessig sammenlignet med fjorårets «The Substance», med Demi Moore i hovedrollen.

Det er slett ikke det verste som kunne ha skjedd.

– Den filmen har vært til stor hjelp i å vise at det som er ekkelt også kan være gøy, og ikke minst stor kunst.

Når stesøsterens kropp blir maltraktert i jakten på å bli digg, er underteksten at slikt kropps- og skjønnhetspress kan være direkte helseskadelig.

Temaet er svært personlig for Emilie.

For selv om filmen er full av humor, ble den ikke laget for moro skyld.

– Da ideen til filmen kom, tenkte jeg: her har jeg gått rundt og prøvd å være Askepott, og så er jeg egentlig stesøstera. Vi som strever med å få den jævla skoen til å passe, vi er jo stesøstrene!

Hatet sin egen kropp

Emilie Blichfeldt vokste opp sammen med to brødre og bohemske foreldre i flere ulike nordnorske bygder mellom Vestfjorden og Tromsø.

Utadvendtheten og selskapssjuken var nærmest grenseløs. Det var ikke særlig forenlig med å bo der veien ender, i et gammelt fiskebruk på en forblåst landtunge der Senja møter storhavet.

Det var fem kilometer til neste barnefamilie. Om det kom en bil med barn som stoppet langs stranda, var det straks opp med kikkerten og ut for å invitere inn på kaffe.

Da hun ble 12 år, flyttet de til en annen bygd, noe som var en steinhard opplevelse. Det var et kjipt sosialt miljø, og Emilie opplevde å bli utfryst.

– Så da bestemte jeg meg for at «nei, drit i det her. Nå kjører jeg mitt eget løp. Jeg vil heller være ensom enn å dilte etter.»

Følelsen av å være utafor ble med videre på ungdomsskolen og videregående. Noe av det skyldtes at hun utvikla forakt for egen kropp.

– Da jeg var 16 år gikk jeg fra å være veldig tynn til å legge på meg. I tillegg fikk jeg flere kommentarer på at jeg var mandig siden jeg var høy og hadde mørk stemme. Jeg var i tillegg dritredd for at guttene skulle oppdage at jeg hadde størrelse 42 i sko.

Emilie fikk symptomer på dysmorfofobi, altså en psykisk lidelse som gjør at man får et stort fokus på ting man synes er feil ved eget utseende.

– Jeg husker at jeg sto foran speilet og fant fett på steder hvor det absolutt ikke var fett. Jeg kom vel så langt at jeg innbilte meg at jeg lukta stygt. At folk derfor synes det var ekkelt å komme nær meg. Jeg straffet meg selv med mat fordi jeg var så stygg og feit at det gjorde vel ingenting om jeg ble enda større, sier hun.

– Og det ble jeg jo. Så da ble skillet mellom hva som var oppspinn og hva som var reelt enda vanskeligere å navigere.

Tidlig i 20-årene, etter å ha fått mye samtalehjelp, blant annet fra sin far, bestemte hun seg for å vise fingeren til tankene som gjorde henne sjuk.

Hun sluttet å barbere kroppshårene.

– Jeg ville avslutte prosjektet med å få kroppen min til å bli noe den ikke var. Legge ned våpnene og kvitte meg med skammen. Akseptere meg selv sånn som jeg faktisk ser ut. Og hvis guttene ikke vil ha meg med hår på leggene, da vil jeg heller ikke ha dem. Jeg bestemte meg for at jeg heller ville dø lykkelig som jomfru ennå ikke ha det bra med meg selv.

I 2013 lagde Emilie den personlige kortfilmen «How do you like my hair?» Hun har reist rundt på skoler i hele Norge for å vise filmen og snakke om kroppspress.

I møtet med elevene viste hun fram sine utrydningstruede, hårete legger til de som ville se. Noen reagerte med vemmelse.

Emilies teori er at reaksjonene kom av at guttene følte at egen maskulinitet var truet når ei jente hadde mer hår enn dem.

– Gutta har blitt fortalt at de skal ha mer hår på kroppen enn jentene, og jentene at de helst ikke skal ha noe hår. Men det er jo ikke sant.

Agget til kroppspresset og skjønnhetsindustrien har hun tidligere tatt ut i kortfilmer og i kronikker mot influenser Sophie Elise og kvinnebladet Det Nye.

Samtidig hadde hun ikke lyst til å framstå som moraliserende i forsøket på å vekke folk. Så da hun fikk ideen til å lage filmen «Den stygge stesøsteren», var det mye som falt på plass: Hvorfor ikke snike inn det hun ønsker å si i en spinnvill eventyrfortelling?

– Budskapet er kanskje ikke så veldig godt gjemt. Men det går i hvert fall ikke på bekostning av kinoopplevelsen. Uansett hva man ønsker å si, må det må først og fremst være en jævlig bra film, sier hun og smiler.

– Den må gi deg noe du ikke kan slippe på en stund, eller som forandrer måten du ser noe på. Jeg håper at de som går og ser filmen, min aldri kommer til å se «Askepott» på samme måte.

Stolt mor

Det er ikke sånn at Emilie nå kaster loss og bosetter seg i Hollywood for å møte «namedroppende» bransjefolk som sier «oh my God, I love your movie, it’s sooo amazing».

Hun har derfor laget seg et indre bilde for å markere et skille mellom hva som er filmen og hva som er hennes eget liv, hjemme i Norge.

Da filmen ble tatt ut til Sundance-festivalen, valgte hun å se på filmen som en tenåringsdatter som har kommet inn på et skikkelig bra universitet i USA. Emilie skal være med henne dit, men hun bor fortsatt hjemme.

– Jeg håper virkelig hun får seg noen venner og gode karakterer, men det har jeg ingen kontroll over. Min rolle er å være stolt. Det har jeg absolutt all grunn til.

– Samtidig kommer hun ikke til å bli likt av alle.

To om Emilie Blichfeldt:

– Emilie er følsom og tøff. Hun griner lett, samtidig som hun har en framtoning som kan oppfattes som tøff og direkte. Hun sier høyt hva hun mener, er tydelig og setter klare grenser. Det er rett og slett veldig gøy å jobbe med henne.

– Som regissør gir hun skuespillerne retning, samtidig som hun er leken, køddete i stilen og litt gæren. Hun har en vanvittig evne til å få med seg folk. Det at hun klarte å dra inn så mye penger til sin debutfilm, har fått folk i filmbransjen til å måpe.

– Jeg møtte Emilie for første gang under Filmfestivalen i Tromsø i 2014. Hun hadde sendt inn en kortfilm som ikke fikk være med, så hun lagde i stedet sin egen festival hvor hun viste filmen sin. Det sier noe om hvor dedikert og hardtarbeidende hun er.

– Emilie er veldig flink til å inspirere andre. På «Den stygge stesøsteren» har hun jobbet med noen av de største og flinkeste i filmbransjen. Samtidig kommer hun inn helt fersk og sørger for at de får stjerner i øynene og føler at de lager film for første gang. Dette er en superkraft som gjør at hun kommer til å nå langt.

Anbefalt videre lesning: