Når «lav» politikerlønn blir et demokratisk problem

DEBATT: Når lønnsnivået i politikken holdes relativt lavt, blir det vanskeligere å rekruttere personer som har høy inntekt i arbeidslivet.

«I dages kommunestyrer og på stortinget er lærere, helse og omsorgspersoner, offentlig ansatte, pensjonister og folk fra organisasjonslivet overrepresentert,» skriver Gaute Sømme. Foto: Terje Pedersen / NTB

Debatten om politikerlønninger dukker opp med jevne mellomrom. I aftenbladets leder på lørdag handler den blant annet om folkevalgte som kombinerer flere tunge verv og dermed får samlede inntekter opp mot to millioner kroner.

Det er en relevant problemstilling. Flere krevende verv kan gå ut over kvaliteten på arbeidet. Politikere bør ikke sitte på flere stoler enn de faktisk klarer å fylle.

Men i debatter om politikerlønninger mangler det et viktig perspektiv: Hva «lave» politikerlønninger gjør med hvem som faktisk har mulighet til å gå inn i politikken.

Et steg ned

En stortingsrepresentant har i dag en godtgjørelse på rundt 1,2 millioner kroner. Det er en god inntekt, men langt fra uvanlig i norsk arbeidsliv. Ca. 10 prosent av arbeidsstyrken tjener mer enn dette. Eksempelvis vil ledere, leger, advokater, ingeniører etc. ligge over «stortingslønnen». Også gründere som har lykkes vil kunne ha arbeidslønn godt over en stortingsrepresentant.

For disse er ikke politikk et økonomisk steg opp – men et tydelig steg ned.

Når lønnsnivået i politikken bevisst holdes relativt lavt, får det en konsekvens som sjelden diskuteres: Det blir vanskeligere å rekruttere personer som allerede har høy inntekt i arbeidslivet. Noen vil si at nettopp disse har en kompetanse politikken trenger.

Dette handler ikke om grådighet. Det handler om realiteter.

Har du familie, bolig og økonomiske forpliktelser, er det ikke nødvendigvis et reelt alternativ å gå betydelig ned i lønn over flere år. Resultatet er at mange som kunne bidratt med erfaring og kompetanse, velger å bli værende der de er.

Skjevt

Samtidig får vi en skjevhet i hvem som faktisk rekrutteres. I dages kommunestyrer og på stortinget er lærere, helse og omsorgspersoner, offentlig ansatte, pensjonister og folk fra organisasjonslivet overrepresentert.

Et relativt lavt lønnsnivå favoriserer naturlig nok grupper som ikke taper så mye på å gå inn i politikken, eller som opplever å gå opp i lønn. Det kan være yrker med moderate lønninger eller mer forutsigbare karriereløp. Det er i seg selv problematisk – det snevrer inn bredden i erfaring og perspektiver.

Dette er et poeng som ofte overses i debatten, særlig når argumentet om «folk flest» brukes som begrunnelse for «lave» politikerlønninger. Intensjonen er forståelig. Men effekten kan bli det motsatte av det man ønsker: mindre mangfold, lavere og mer ensartet kompetanse i politiske organer.

Det tilsier at løsningen ikke nødvendigvis er lavere politikerlønn, men bedre innretning.

Se til tidligere inntekt

Én mulig tilnærming er å se på modeller hvor godtgjørelsen i større grad tar hensyn til inntekten man hadde før man gikk inn i politikken, innenfor et tydelig tak. Slike prinsipper brukes allerede i deler av velferdssystemet og ved frikjøp av arbeidstid.

Hensikten vil være enkel: Å gjøre det mulig for flere å delta i politikken uten å bli økonomisk straffet – samtidig som man unngår at vervene blir en vei til høye inntekter.

I tillegg bør det være klare begrensninger på hvor mange tunge verv én person kan ha samtidig.

Debatten om politikerlønninger bør ikke bare handle om nivå, men om konsekvenser.

Hvis vi ønsker et politisk system som speiler bredden i samfunnet, må vi også erkjenne at økonomiske rammer påvirker hvem som faktisk har mulighet til å delta.

I næringslivet, organisasjoner og toppidretten er man villig til å betale for å tiltrekke seg de beste lederne. Hvorfor skulle ikke det samme gjelde for våre folkevalgte?

Det er tross alt de som legger premissene for utviklingen av samfunnet vi alle er en del av.

Ellers risikerer vi å ende opp med et system som fremstår rettferdig for noen – men som i praksis stenger viktige grupper og kompetanse ute.