Når lokale medier takker høflig nei til å dekke kvinnehockey, er de da bedre enn Guttavibezzz?

DEBATT: Jentene som vant fikk gympose og vannflasker, mens gutta vant elsparkesykler på fotballturneringen Guttavibez-cup, er et symptom på et langt større problem, nemlig en ukultur der jenter og kvinner i idretten fortsatt blir vurdert som mindre verdt.

Som lagleder for Oilers kvinnelag i ishockey opplever jeg at kvinnene får mindre oppmerksomhet enn mennene, skriver Vibeke Laate Ørke. Foto: Jon Ingemundsen

Forrige uke skrev Stavanger Aftenblad om fotballturneringen Guttavibez-cup, der vinnerlaget på guttesiden fikk elsparkesykler, mens jentene fikk T-skjorter, gympose og vannflasker. Det høres nesten ut som en dårlig aprilsnarr, men dessverre – den gang ei.

Dette handler ikke bare om premier i én enkelt turnering. Det handler om en ukultur der jenter og kvinner i idretten fortsatt blir vurdert som mindre verdt. Små forskjeller i oppmerksomhet, ressurser og forventninger summerer seg over tid til store forskjeller i status, investeringer – og økonomi.

I over hundre år har samfunnet investert i menns idrett og forsømt kvinners idrett. Likevel brukes «lav interesse» fortsatt som unnskyldning for lavere satsing. Den ulikheten vi ser i dag er ikke naturgitt, men et resultat av årtier med systematisk underinvestering. Årtier med fravær av likestilling i idretten.

Mangel på ressurser skaper forskjellene

Det må bli slutt på å behandle kvinneidrett som mindre interessant eller mindre viktig enn herreidrett. I 2025 er det ikke lenger troverdig å forklare forskjeller i ressurser med antall utøvere, tilskuere eller seertall. Det er nettopp mangelen på ressurser som har skapt forskjellene, ikke omvendt.

Spørsmålet er ikke om kvinneidretten skal «ta igjen» mennene. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre opp den gjelden samfunnet skylder jentene. Gjennom store deler av det forrige århundret var idrett forbeholdt menn. Kvinner som deltok, ble møtt med skepsis, moralske argumenter og praktiske hindringer.

I Norge fikk kvinner først delta i langrenn etter krigen, og i OL måtte de vente til 1984 før de kunne løpe maraton. I mellomtiden bygget menn profesjonelle ligaer, økonomiske systemer og en global kultur rundt toppidrett. Sponsormarkedet, mediedekningen og publikumsinteressen ble formet for herreidrett. Da kvinner endelig fikk slippe til, var rammene allerede satt: ressursene, infrastrukturen og kapitalen var for lengst fordelt.

Likestilling handler ikke bare om holdninger, men om penger, tid og tilgang. Idrettsanlegg, treningssentre og stadioner ble utviklet for menns behov. Jenter fikk dårligere treningstider, svakere støtteapparat og færre kvalifiserte trenere. En rapport fra European Commission on Gender Equality in Sport (2023) viser at kvinneidrett i Europa fortsatt mottar under 15 prosent av sponsormidlene.

Med synlighet kommer interessen

Innen fotball går hele 99 prosent av klubbmidlene til herrelag. Norske tall er noe bedre, men mønsteret er det samme: ressursene følger historien, ikke potensialet. Når det argumenteres for at kvinneidretten ikke får mer ressurser fordi den «ikke er like populær», forveksles årsak og virkning. Popularitet oppstår ikke av seg selv – den skapes gjennom investering, eksponering og kvalitet.

Jeg opplever det samme i praksis. Som lagleder for Oilers Kvinner i ishockey har jeg bedt lokale medier om mer omtale av kampene våre. Svaret er høflig, men tydelig: «Vi må prioritere lagene det er mest interesse for.» Det er nettopp denne logikken som er problemet. Interesse oppstår først etter at noe blir synlig. Når mediedekning og ressurser avhenger av allerede eksisterende oppmerksomhet, blir historiske forskjeller videreført, ikke utlignet. Det er på tide å gjøre opp gjelden, som samfunnet skylder kvinneidretten.