Når man roper i skogen, får man svar?

Vet ikke våre politikere – og de andre som argumenterer for dette – at kommunene allerede har en utredningsplikt? Den ligger i arbeidet med kommuneplanens arealdel. Der stilles det klare krav til kunnskapsgrunnlag: om naturmangfold, artsmangfold og andre miljøverdier. Og der er føre-var-prinsippet styrende når kunnskapen er usikker. Dette er nettopp den kunnskapen som skal ligge til grunn når kommunen tar stilling til plan- og bygningslovens § 12-8 om private planinitiativ.

For plan- og bygningsloven forutsetter ikke at all kunnskap skal fremskaffes før man tar stilling til et tiltak. Tvert imot bygger kommuneplanene allerede på et omfattende kunnskapsgrunnlag om arealene. Spørsmålet ved et planinitiativ er derfor ikke om vi vet nok til å si ja, men om vi vet nok til å vurdere om det er ønskelig å gå videre. Og til det formålet er kunnskapsgrunnlaget i kommuneplanene mer enn godt nok. Det er dette som er grunnen til at kommunene både skal – og bør – ha retten til å stoppe et prosjekt før en eventuell konsekvensutredning etter energiloven. De har også kunnskapsgrunnlaget som trengs for å forvalte denne retten. Kravet om mer kunnskap retter seg dermed ikke mot mangel på kunnskap, men mot tidspunktet for når den skal fremskaffes.

Det virker kontraproduktivt å sette i gang en omfattende konsekvensutredning før et planinitiativ behandles. Man gir tiltakshaver forhåpninger om et positivt resultat. Det brukes store ressurser, både økonomisk og politisk, på en prosess som i neste instans – i behandlingen av et privat planinitiativ – kan stoppe det hele.

Det er vanskelig å tro at dette er bakgrunnen for kravet om utredningsplikt. At man ønsker å sløse med tiltakshavers ressurser, eller å føre dem bak lyset ved å antyde at dette kan bli realisert før planinitiativet i det hele tatt er behandlet. Hva kan da være motivet for dette kravet?

Hvilken kunnskap vil de tilføre som kommunene ikke allerede har?

For kravet om utredningsplikt før planinitiativ innebærer at prosessen settes i gang før det er avklart om den i det hele tatt er ønsket. Det kan føre til at beslutningsgrunnlaget i behandlingen av det private planinitiativet forurenses av at prosessen allerede er i gang. Et nei på dette tidspunktet kan påføre tiltakshaver store utgifter og konsekvenser – som dermed også endrer vurderingens karakter.

Da har man i stor grad påvirket det som i utgangspunktet skulle være en ren politisk beslutning, ved at den også inneholder elementer som ikke hører hjemme i behandlingen. Samtidig har mange kommuner vedtatt prinsipper om arealnøytralitet. Dette er ikke et tilfeldig prinsipp de har funnet på, men forankret i internasjonale mål om å stanse naturtap. Det er bevisste prioriteringer basert på kunnskap og overordnede mål. En eventuell etablering av et energianlegg i naturen vil legge beslag på svært store arealer – arealer det vil være særdeles vanskelig å reetablere i allerede utbygde områder. Kommunen kan dermed komme i en situasjon der den må omgjøre sitt tidligere vedtak om arealnøytralitet. Det tar seg ikke godt ut i lys av våre forpliktelser etter naturavtalen fra Montreal. God planlegging begynner ikke med en konsekvensutredning. Den begynner med et politisk spørsmål: Er dette en utvikling vi faktisk ønsker? Og det spørsmålet må kommunene få behandle uten føringer fra verken stat eller utbygger. For i det øyeblikket man åpner for en konsekvensutredning, har man allerede flyttet prosjektet fra spørsmålet om det er ønsket, til spørsmålet om hvordan det kan gjennomføres.