Når menneskets verdi deles i «dem» og «oss»

Fra å være en ressurs blir du en «sak», en salderingspost i budsjettet. Spørsmålet er hva slags samfunn vi blir, når vi begynner å dele menneskeverd i kategoriene «dem» og «oss».

Når helsen svikter

Jeg husker godt hvordan livet forandret seg da helsen min sviktet. Fra å være i jobb, bidra, være en del av det store maskineriet som samfunnet hyller, til å ikke lenger kunne stå i det. Jeg ønsket så inderlig mye å bidra, jeg lengtet etter å være en del av fellesskapet på samme måte som før. Men sykdommen satte grenser jeg ikke kunne kontrollere.

Det som gjorde mest vondt, var ikke selve sykdommen, men hvordan samfunnet gradvis endret blikk på meg. Fra å være en ressurs, ble jeg mer og mer en «sak». Jeg ble en salderingspost i budsjettet. Et problem. Og kanskje aller vondest: jeg ble på en måte usynlig i samfunnet.

Fra person til post i budsjettet

Når helsen svikter, mister man ikke bare arbeidsevnen. Man mister en del av identiteten sin. Men i stedet for å bli møtt med forståelse, blir mange møtt med systemets kjølige språk.

Jeg fikk det selv rett i ansiktet, fra det offentlige: «Nå som du er blitt syk og ikke kan bidra, så kommer de funksjonsfriske foran deg i køen».

Det var ikke bare et stikk, det var en bekreftelse på den brutale sannheten. Du er mindre verdt nå. Ikke fordi du har mistet hvem du er, men fordi du ikke lenger kan levere like mye som før.

Da forsto jeg at systemet egentlig ikke ser hele mennesket. Det ser først og fremst funksjonen din, og hvor mye du «gir tilbake». Resten tones ned.

Vi som blir usynlige

Og jeg vet at jeg ikke er alene. Psykisk syke, rusavhengige, mennesker med funksjonshemminger eller skader, vi som ikke passer inn i den produktive, raske og friske malen, vi blir stadig mer usynlige.

Den rusavhengige på benken i Wergelandsparken. Den psykisk syke som trekker seg unna fordi verden ble for hard. Den som sitter i rullestol og møter trapper og stengte dører overalt. Og så oss som lever med kroniske sykdommer, som prøver å holde ut, men stadig blir møtt med et skjema i stedet for et menneske.

Når vi forsvinner ut av arbeidslivet, forsvinner vi ofte også fra samfunnets oppmerksomhet. Og det gjør vondt. For vi vil jo være med. Vi vil være del av fellesskapet.

Et samfunn som sorterer

Vi snakker gjerne varmt om likeverd og inkludering. Men realiteten er at samfunnet vårt sorterer. Vi har blitt et land der effektivitet og produktivitet er blitt den skjulte målestokken for menneskeverd.

Åpen

Så lenge du bidrar til BNP, er du ønsket. Men når du blir syk, når du trenger hjelp, når du ikke lenger kan «yte» som før, da skyves du stille og rolig ut av bildet.

Det skjer ikke med onde hensikter. Men det skjer likevel. Med språket vi bruker. Med prioriteringene i budsjettene. Med de små, usynlige mekanismene som sier: Du er mindre verdt nå.

Den langsomme forråelsen

Jeg kaller det en langsom forråelse. For det begynner i små ord og små holdninger. Når vi omtaler mennesker som «brukere» eller «kostnader». Når vi reduserer hele liv til tall i et Excel-ark. Når vi glemmer historiene bak ansiktene.

Gradvis aksepterer vi mer. Vi aksepterer at rusavhengige fryser ute, mens vi diskuterer hvordan vi kan fjerne dem fra parken. Vi aksepterer at psykisk syke ikke får hjelp tidsnok. Vi aksepterer at funksjonshemmede må kjempe i årevis for grunnleggende rettigheter. Og vi aksepterer at syke og uføre skyves til side fordi de «koster for mye».

Og når vi aksepterer dette, skjer det noe med oss alle. Vi blir kaldere.

Hva slags samfunn vil vi være?

Jeg stiller meg selv ofte spørsmålet: Hva slags samfunn vil vi være?

Vil vi være et samfunn som bare ser de sterke, de raske, de som løper i takt med økonomiens rytme? Eller vil vi være et samfunn som holder fast ved at menneskeverd ikke måles i produktivitet, men i selve det å være menneske?

Åpen

Hvis vi fortsetter å dele mennesker inn i «dem» og «oss» – de som bidrar og de som belaster, da mister vi noe grunnleggende. For fellesskapet defineres ikke av hvordan vi behandler de sterkeste. Det defineres av hvordan vi møter de mest sårbare.

Historien som advarsel

Historien har vist oss hvor farlig det er å dele mennesker i kategorier. Når vi først begynner å sortere etter nytte, er det alltid de mest sårbare som taper. Det starter med språk og prioriteringer. Og det ender i avhumanisering.

Vi tror kanskje at «slikt skjer ikke her». Men når vi vender oss bort fra dem som trenger oss mest, er vi allerede på vei ned den samme skumle stien.

Veien tilbake til fellesskapet

Men vi har et valg. Vi kan velge å se annerledes på hverandre. Vi kan velge å møte mennesker som mennesker, ikke som budsjettposter.

For meg personlig handler det om å bli sett. Om å bli møtt med spørsmålet: Hva kan du bidra med nå, på dine premisser? I stedet for: Hva kan du ikke lenger gjøre?

Det handler om at rusavhengige møtes med omsorg og mulighet til å reise seg. At psykisk syke får hjelp tidsnok. At funksjonshemmede ikke må kjempe for grunnleggende rettigheter. At syke ikke gjøres usynlige.

Og det handler om noe så enkelt, og så vanskelig, som å møte hverandre med varme. Et smil. Et blikk. Et «hvordan går det egentlig»? Eller for oss troende. Hva hadde Jesus gjort?

Avslutning – et oppgjør med usynliggjøringen

Når helsen min sviktet, mistet jeg ikke min verdi. Men jeg opplevde at samfunnet så meg slik – som mindre, som en som ikke lenger var «nyttig», som en salderingspost. Og jeg vet at mange andre kjenner det på samme måte.

Men menneskeverd kan aldri måles i arbeidsevne eller produktivitet. Verdien ligger i selve livet. I fellesskapet vi deler.

Det er på tide å ta et oppgjør med forråelsen. For vi er ikke «dem» og «oss». Vi er ett «vi». Og før eller siden kan hvem som helst av oss være den som trenger fellesskapet mest.

Det er i møtet med de mest sårbare at vi viser hvem vi virkelig er. Og da håper jeg vi kan se hverandre som vi er: likeverdige, uerstattelige, uendelig verdifulle.