Når Norge svikter de som trenger oss mest

Januar er her. Mange kjenner på tomme kontoer, men noen har mer enn nok. Ulikhetene vokser i rasende tempo. 80 prosent av oss eier bare 9 prosent av formuen. Likevel diskuterer vi lavere skatter for de rikeste. Hvor er logikken?

I helseutvalget i Kristiansand hørte vi helsepolitikere nylig en historie som gjør vondt å fortelle. En ung kvinne hadde fått plass på et av byens nødboligtilbud. To dager senere mistet hun den – fordi hun ikke hadde vært der på 48 timer. Da hun kom tilbake sent på kvelden, skjelvende, med en bærepose med familiebilder, ble hun avvist. Det var fullt. Hun endte i et parkeringshus for å få tak over hodet, som de visstnok gjør ble vi fortalt.

For to tusen år siden ville hun i det minste fått plass i en stall. At dette skjer i Norge i dag, er forkastelig. Eksempelvis har vi Norges fineste «stall», kalt Huset på Eg, som fortsatt står tomt til spott og spe.

Vi må slutte å bekymre oss for hvor vanskelig de rikeste har det. De klarer seg. Det er de som faller utenfor som trenger oss. Et samfunn med små forskjeller er varmt. Et samfunn med store forskjeller er kaldt. Hvilket Norge vil vi ha?