I sin bok «Strength to love» fra 1963 formulerte Martin Luther King jr. et av sine mest urovekkende og presise utsagn: «Ingenting i hele verden er farligere enn oppriktig uvitenhet og samvittighetsfull dumhet».
Jeg kom til å tenke på dette sitatet under markeringen av årets MLK day i år – den offentlige fridagen i USA som legges til mandagen nærmest Kings fødselsdag 15. januar. Mandag 19. januar i år ble også et svar fra president Donald Trump til statsminister Jonas Gahr Støre gjort kjent internasjonalt. Kort tid etter skrev den anerkjente historikeren og journalisten Anne Appelbaum i The Atlantic at dette burde være det siste offentlige utspillet fra presidentens side før senatorer og kongressmedlemmer setter foten ned. «Now is the time,» skrev hun, og beskrev en president hun mener ikke er kompetent til å inneha sitt embete.
Hun peker blant annet på påstander om at åtte kriger skal være avsluttet, noe hun omtaler som usant, og på en gjentakende selvforståelse der nobelprisen brukes som argument i utenrikspolitiske fantasier – inkludert forestillinger om å overta Grønland. Appelbaums poeng er ikke aggressivt, men alvorlig: Når makt kombineres med virkelighetsbrist, blir konsekvensene globale.
I skarp kontrast til dette sto talene som ble holdt ved Kings Center under MLK Day. Jeg fulgte dem direkte, og ble slått av det moralske alvoret – uten sinne. Presidenten ble knapt nevnt ved navn. I Martin Luther Kings ånd gikk ingen ned på motstanderens nivå – dette var ikke et rop om hevn, men en påminnelse om det King kalte the fierce urgency of now – nødvendigheten av å handle rett, nettopp når det er vanskeligst.
Bernice King, Martin Luther Kings datter, bar denne arven med verdighet og kraft. Hun talte ikke som en aktivist i kampmodus, men som en åndelig veiviser i en tid preget av fristelsen til å miste seg selv. Hennes budskap var tydelig: Motstand uten åndelig disiplin blir destruktiv. Protest uten kjærlighet mister sin kraft. Ikkevold er ikke passivitet, men selvkontroll i møte med kaos – et valg om å ikke la seg forme av hatet man kjemper mot. Når hun sa at vi kan ikke gå bakover, var det ikke først og fremst politisk, men moralsk: Å gå bakover er å gi opp menneskeverdet.
Pastor og senator Raphael Warnock inntok rollen som den profetiske stemmen – slik King selv ofte ble misforstått i sin tid. Hans kritikk av maktmisbruk handlet mindre om enkeltpersoner og mer om egoets plass i politikken. Da han trakk fram nobelprisen, var det ikke for å spotte, men for å minne oss om at ekte storhet aldri kan kjøpes eller kreves – den gis av historien.
Ordføreren i Atlantas bruk av David og Goliat var heller ikke tilfeldig. Det var en diagnose av vår tid: de svakeste er blitt presset lengst ut, mens de sterkeste har fått et større spillerom. Når levealder kan variere med opptil tjue år basert på bosted og klasse, er det som å høre Kings egen advarsel: «Av alle former for ulikhet er urettferdighet i helse den mest sjokkerende og umenneskelige».
Det var en diagnose av vår tid: de svakeste er blitt presset lengst ut, mens de sterkeste har fått et større spillerom.
At gospelartistene Tramaine Hawkins og pastor Shirley Caesar avsluttet med klassikeren Changed, var talende. Gospel minner oss om noe politiske taler ofte ikke får fram. At forandring ikke bare er strukturell, men kommer innenfra. Ikke mer raseri, men mer rettferdighet. Ikke mer frykt, men mer kjærlighet som tør å stå i stormen. Eller som King sa: «Mørke kan ikke drive ut mørke. Bare lys kan gjøre det. Hat kan ikke drive ut hat. Bare kjærlighet kan gjøre det».
For meg, som arrangør av Protestfestivalen, var dette dypt oppmuntrende i en skummel tid. Ikke minst fordi årets hovedtema allerede er hentet fra King. «Tida er alltid rett for å gjøre det som er rett». Dette sitatet ble også nevnt i flere av talene.
Protestfestivalen er ikke er nostalgisk prosjekt, men et nødvendighetsprosjekt. I en tid der algoritmer forsterker løgn, der krig igjen normaliseres, og der voksne ledere svikter sitt ansvar, trenger vi rom for ettertanke, for tvil, for ubehagelige spørsmål. Vi trenger protest – ikke som bråk, men som samvittighet.
I en verden der USA plutselig fremstår som en risikofaktor mer enn en alliert, er mye av den stabiliteten vi tok for gitt, borte. Samtidig kan autoritære krefter andre steder arbeide i stillhet, mens oppmerksomheten bindes opp av kaos og utspill. Europa virker handlingslammet. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen skriver om «Tenkning ved Natos dødsleie» i Dagens Næringsliv. Overskriften gir alene rom for uro. Da er det desto viktigere at Norden står samlet mer enn noen gang – verdimessig og politisk.
Martin Luther King advarte også mot stillhet. «There comes a time when silence is betrayal». Anne Appelbaum har helt rett. Det er der vi er nå.






English (US)