Når politikken skjer på bakrommet – hva vet vi egentlig i Lindesnes?

Kommunikasjonsrådgivere, strategiske lekkasjer og nøye planlagte budskap styrer debatten, mens journalister påvirkes og vanlige folk holdes utenfor.

Spences spørsmål er ubehagelig: Er det de folkevalgte eller PR-maskineriet som styrer Norge?

Dette er ikke bare et nasjonalt problem. Også i Lindesnes kommune, hvor store omstillinger pågår, må vi stille oss det samme spørsmålet.

Grunnloven § 100 fastslår at «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Dette infrastrukturkravet gjelder alle offentlige nivåer, også kommunalt. Men oppfyller Lindesnes kommune dette ansvaret når viktige beslutninger om skole- og barnehagestruktur, kutt i tilskudd og økonomiske omstillinger skal tas?

Vær varsom-plakaten slår fast at pressen er «blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.» Men som Spence viser, er journalister avhengige av tilgang til informasjon. Når politikere kommuniserer via standardsvar, holder dokumenter tilbake eller styrer hvilke historier som skal fortelles, svekkes demokratiet.

I Lindesnes har vi lokale medier som følger kommunen tett. Hvor lang tid tar det å få svar på innsynskrav? Publiseres saksdokumenter tidlig nok til at journalister kan stille kritiske spørsmål før beslutninger fattes?

Konkrete spørsmål til kommunestyret:

• Hvor mange møter i forbindelse med omstillingsarbeidet har vært lukket?

• Hvilke kriterier brukes for å lukke møter, og blir dette vurdert strengt nok?

• Blir informasjon om viktige saker delt proaktivt, eller må pressen og innbyggere alltid be om det?

Lindesnes står foran store valg. Færre barn, flere eldre, strammere budsjetter. Slike omstillinger krever tillit.

Men tillit bygges ikke gjennom PR-budskap og lukkede prosesser. Den bygges gjennom åpenhet, reell medvirkning og ved at folkevalgte tar Grunnlovens infrastrukturkrav på alvor. I boka advarer Thomas Spence mot et demokrati der beslutninger fattes på bakrommet.

I Lindesnes har vi muligheten til å gjøre det annerledes. Hvis vi har administrasjon/toppledelse uten tillit, har vi da funksjonelt demokrati?

Eller når dokumentasjon forsvinner, er det da åpenhet?Spørsmålet er om vi vil?

Kilder: bok: Demokrati til salgs: Myter, metoder og knep i kommunikasjonsbransjen. Forfatter: Thomas Spence (mangeårig Aftenposten-journalist og tidligere leder for Norsk Journalistlag), Grunnloven § 100, sjette ledd (infrastrukturkravet), Vær varsom-plakaten, Norsk Presseforbund, NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted» (Ytringsfrihetskommisjonen)