«Når sykehus bygges – og tillit rives, er det grunn til å stille spørsmål ved hvem som egentlig styrer – og for hvem.»

Når sykehus bygges – og tillit rives, er det grunn til å stille spørsmål ved hvem som egentlig styrer – og for hvem.

Den siste tiden har vi sett hvordan milliardprosjekter i Oslo får store konsekvenser langt utenfor hovedstaden. Det handler blant annet om nedleggelsen av Ullevål sykehus, bygging av Nye Rikshospitalet og Nye Aker, og store investeringer på Gaustad. Selv om dette kan fremstå som en lokal strid om bygninger og tomter, handler motstanden om langt mer. Den handler om prinsipper: om faglighet, forvaltning og demokrati.

Mange reagerer fordi prosessen rundt sykehusutbyggingen i Oslo har vært preget av overstyring og mangel på åpenhet. Staten har gitt seg selv fripass til å presse gjennom store prosjekter – uten reell vurdering av alternativer, og til tross for faglige innvendinger og lokal motstand. I Oslo har dette ført til at kommunen overkjøres i arealsaker, verdifulle grønne områder bygges ned, og eiendom eksproprieres til priser som vekker oppsikt. Når staten eksproprierer kommunal eiendom uten å lytte til lokaldemokratiet, rokker det ved mer enn eiendomsgrenser – det rokker ved tilliten.

Når slike grep kobles til en helseforetaksmodell som allerede er under kritikk for å svekke fagmiljøer og bryte ned helheten i helsetjenestene, er det ikke rart at varsellampene blinker. Dette er ikke bare en lokal konflikt – det er en varslet systemsvikt.

Det er lett å gjøre det alle andre gjør. Å følge strømmen. Endre litt her og der, uten at det egentlig koster så mye. Det er forståelig. Det er menneskelig.

Skal vi virkelig gjøre det som er best for pasientene, fagmiljøene og fellesskapet – da må vi tørre mer.

Akkurat nå ser vi hva som skjer når store beslutninger tas uten nok helhetsblikk. Når milliardene bindes opp i nye sykehusbygg i Oslo, blir det trangt om plassen andre steder i helseregionen. Når fagmiljøer svekkes og funksjoner flyttes, slutter nøkkelpersonell, rekruttering stopper opp, og samarbeid brytes ned. Trygge og effektive behandlingstilbud – særlig ved akutt sykdom – bygges ikke over natten. Når de først brytes ned, er det krevende å bygge dem opp igjen.

Et helsevesen som ignorerer faglige innvendinger, svekker sin egen legitimitet.

Dette er ikke bare resultatet av én feilprioritering – det er symptomet på noe større: en modell som deler opp ansvaret, og der hensynet til økonomiske rammer ofte trumfer faglige og menneskelige hensyn. Når beslutninger tas isolert og fragmentert, uten forankring i helhetlig helsepolitikk, går det ut over både pasienter og ansatte.

Politikere skal ha overblikket. Se alt. Det er krevende – og det forstår jeg. Nettopp derfor: Når motstanden er seig, når fagfolk roper varsko og folk begynner å miste tillit til systemet, da bør man gå en ekstra runde. Da bør man spørre: Er dette fortsatt det beste for pasientene? For regionen og for landsdelen? Eller har modellen blitt et hinder for det vi egentlig ønsker å oppnå?

Varskoene kommer nå fra både fagfolk og folkevalgte – fra Nord-Norge, Østlandet, Innlandet, Sørlandet og Stavanger i vest.

Dette er ikke bare en lokal bekymring - det er et regionalt og nasjonalt anliggende.

Skal vi snu utviklingen, må vi stå sammen – på tvers av kommunegrenser, helseregioner og partipolitiske skillelinjer.

Vi må protestere – samlet – før mer blir revet ned enn vi klarer å bygge opp igjen.

Jeg håper flere vil ta den runden – nå.

Anne Synnøve Amdal