Når tallene blir viktigere enn barna

Det er forståelig. Når barn og unge begår kriminalitet, utfordrer det både tryggheten vår og tilliten mellom mennesker. Nettopp derfor må debatten være kunnskapsbasert og forholdsmessig. For bak tallene står barn.

I møter med fagfolk i skole, politi, barnevern og frivillighet møter jeg sjelden enkle forklaringer. De forteller om ungdom som strever med skolefravær, utrygge hjem eller mangel på voksne som ser dem over tid. Slike erfaringer synes sjelden i statistikken, men er ofte avgjørende for hvorfor noen havner i vanskelige situasjoner.

Likevel har tallene fått en stadig større plass i debatten. De brukes i overskrifter, politiske utspill og som grunnlag for nye tiltak. Statistikken former både problemforståelsen og løsningene vi velger.

Derfor er det urovekkende når Statistisk sentralbyrå advarer mot metodiske svakheter og risiko for overtolkning. I et nylig høringssvar peker SSB på begrensninger i datagrunnlaget og på hvordan endringer i registreringspraksis kan gi inntrykk av en utvikling som ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Når fagmiljøer advarer om usikkerhet i tallene, må vi lytte.

For tolkes statistikken for enkelt, risikerer vi også for enkle politiske svar. Tiltak kan bli mer inngripende og mindre treffsikre enn nødvendig. For barn kan dette få langvarige konsekvenser for skolegang, tillit til voksne og muligheten til å komme videre i livet.

Ungdomskriminalitet kan ikke forstås løsrevet fra barns livssituasjon. Små metodiske forskjeller kan få store utslag i hvilke tiltak som settes inn. Det stiller krav til både språkbruk og politikkutforming.

I Agder står mange hver dag tett på ungdommene det gjelder. De ser hvor sammensatt bildet er, og hvor sjelden én forklaring er nok. Ofte handler det om behov for stabilitet, oppfølging og voksne som har tid til å bry seg – ikke først og fremst strengere virkemidler.

Derfor har jeg løftet dette til justisministeren, med spørsmål om hvordan arbeidet mot ungdomskriminalitet sikres et korrekt og kvalitetssikret kunnskapsgrunnlag, og hvordan faglige innspill fra SSB faktisk tas med i det videre arbeidet.

Dette handler ikke om å bagatellisere kriminalitet. Det handler om å sikre at politikken overfor barn er kunnskapsbasert, rettssikker og klok. Når det gjelder barn, er det ikke nok at tiltakene virker handlekraftige. De må også være riktige. Vi må holde hodet kaldt og hjertet varmt.