Når tro blir bro

Som forsker på interreligiøse vennskap har jeg sett hvordan tro kan bygge broer i stedet for murer. Forskningen viser at når kristne og muslimer møtes som venner, vokser forståelsen – og samfunnet blir litt mer inkluderende.

I en tid preget av økt religiøst og kulturelt mangfold er det avgjørende å fremme forståelse, empati og gjensidig respekt. Interreligiøse vennskap – særlig mellom kristne og muslimer – har vist seg som sterke brobyggere i et samfunn der ulikhet lett kan føre til avstand og konflikt.

Gjennom mitt doktorgradsarbeid har jeg studert slike vennskap i Norge, og sett hvordan de både utfordrer og beriker. Mange av informantene mine fortalte at det nettopp var oppdagelsen av felles verdier som dannet grunnlaget for relasjonene: respekt, nestekjærlighet og troen på én Gud. «Harald» (26) begynte for eksempel å bruke navnet «Allah» når han snakket med sin muslimske venn, som et uttrykk for felles gudstro. «Berit» (50) erfarte at dialog med muslimer styrket hennes bevissthet om det felles gudsbildet. Andre informanter, både kristne og muslimer, løftet fram betydningen av likt syn på viktigheten av bønn og å følge god rettledning fra hellige skrifter.

Men det handler ikke bare om likheter. «Tore» (56) understreket at det også er forskjeller, men at de ofte har felles fundament. «Talal» (45) pekte på troen på oppstandelse og dom som fellestrekk mellom islam og kristendom, selv om religiøs praksis varierer. De fleste informantene var enige om at de hadde lært mye gjennom sine vennskap på tvers av trosgrenser, ikke bare om den andres tro, men også om hvordan de kunne praktisere sin egen tro bedre. Slike refleksjoner viser hvordan respektfull dialog i en vennskapelig tone gjør oss bedre i stand til å anerkjenne religiøs ulikhet som en ressurs snarere enn en kilde til konflikt.

Disse møtene har også personlig betydning. «Signe» (65) fortalte hvordan vennskapet med «Jasmin» (43) hjalp henne med å bli mer åpen og trygg i seg selv. Hun ønsket ikke å dømme, men å lytte og lære. «Hilde» (57) trakk fram betydningen av gjensidig respekt – å virkelig anerkjenne den andres tro uten å måtte være enig.

«Elisabeth» (67) mente at det ikke nytter å dvele ved uenigheter. Det viktigste er å respektere og akseptere hverandre. «Kristin» (30) la vekt på toleranse og åpenhet: å lytte til den andres perspektiv med nysgjerrighet fremfor skepsis. Dette er kjerneverdier i interreligiøse vennskap.

Det er lett å tro at religiøse forskjeller skaper avstand. Men når vi møter den religiøst «andre» ansikt til ansikt, brytes fordommer ned. Ulikheter blir ikke et problem, men en kilde til innsikt og fellesskap.

Interreligiøse vennskap lærer oss at forskjeller ikke må forstås som trusler, men som muligheter. For å bygge et inkluderende og fredelig samfunn må vi tørre å krysse grensene – og lytte. Det kan begynne med et vennskap.