Når ukjente gleder seg til å se deg

Hvorfor gledet de seg til å se ham?

Foto: Shutterstock

Han hadde bestilt varen og ventet på beskjed om når den kunne hentes. Så kom meldingen. Gode greier.

Der sto det at varen var klar til å hentes. Men også dette: Vi gleder oss til å se deg!

Så hyggelig, tenkte han. At de gledet seg til å se ham. At de tenkte på ham. At de nesten ikke kunne vente til han troppet opp der i butikken deres for å hente det han hadde bestilt. 

Og betale, selvsagt. Ellers ville de antakelig ha angret på at de gledet seg til han kom.

Nei da. Han betalte alltid for det han hadde bestilt. Han var ikke heilt. Såfremt varen var av den kvaliteten han hadde bestilt.

Men at de gledet seg til han i egen person skulle besøke dem, skapte jo et visst press. Hva om han ikke svarte til forventningene? Og verst av alt: Hvorfor gledet de seg sånn? 

Hva hadde de hørt om ham? Hadde de hørt rykter? Falske rykter? Trodde de han var en som kastet glans, en som tok rommet, en som slo av en lang prat med butikkmedarbeidere, som bød på seg selv og skapte god stemning i lokalet?

Nå sto han der foran speilet. Det var gått en dag siden han fikk den noe forstyrrende meldingen. Han hadde grunnet mye på hva han skulle ha på seg når han skulle hente det han hadde bestilt.

Hvordan han skulle ha håret. Om han skulle ha skinnsko eller joggesko på. Han måtte stusse skjegget; det var aldri feil. 

Han kunne ikke pynte seg for mye, heller ikke for lite. Riktig nok hadde han ingen peiling på hva de forventet i butikken, men han ville tro at de på generell basis foretrakk kunder som så rimelig ordentlige ut, at de hadde rene klær og ikke luktet vondt.

Luktet vondt gjorde han iallfall ikke. Hvis han luktet noe som helst, var det bare lavendel, som det var i badesaltet han hadde brukt. Det skulle ha en beroligende effekt, visstnok. Vanligvis mente han slike alternative ting var ren svindel, men akkurat i disse omstendighetene var han villig til å gi det en sjanse. 

Fremmede folk pleide ikke si at de gledet seg til de så ham. Ikke bekjente heller, for den saks skyld. Snakkes, sa de. Men nå skulle han altså møte noen i en butikk som hadde sagt at de gledet seg til han kom. Han måtte innfri, på en eller annen måte. Han måtte ha en vits på lager. Men hvilken vits?