Nationaltheatret viser oss Jon Fosse på sitt vakreste, mørkeste og mest velspilte

Han møter henne på en kirkegård, mens døden lurer i buskene. Nationaltheatret viser oss Jon Fosse på sitt vakreste, mørkeste og mest velspilte.

En mann og en kvinne finner hverandre på en kirkegård i regn. Nils Jørgen Kaalstad og Mariann Hole skaper solid skittenromantikk på Nationaltheatrets hovedscene. Foto: Erika Hebbert/Nationaltheatret

Det duskregner på scenen da publikum kommer inn i Nationaltheatrets falleferdige sal. Jon Fosse har selv sagt at stykket er som et maleri. Kanskje er det derfor scenograf Gjermund Andresen har laget to store rammer, der den ene speiler den andre. Er det et grandiost monument? Eller kanskje en portal til det hinsidige?

Handlingen er tilsynelatende enkel. Vi er på en kirkegård der en mann uten navn møter en like navnløs kvinne. De kjenner hverandre fra før, men selve møtet virker tilfeldig. Her, på grusveien mot døden, starter de et nytt liv.