Nato er ikke et forsikringsselskap. Det var aldri ment å være det.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj på vei om bord på flyet etter en kort stopp på Gardermoen i oktober i fjor. Foto: Javad Parsa, NTB

Rikdom uten ansvar skaper ikke sympati. Den skaper irritasjon og politisk distanse. Dette er også et lederskapsproblem.

I møte med krig, stormaktsrivalisering og et Nato under økende press klamrer norsk sikkerhetspolitikk seg til et betryggende, men farlig narrativ: at vår trygghet først og fremst er et produkt av allianser, traktater og andres vilje til å forsvare oss.

Det er en fortelling som overser en avgjørende realitet i internasjonal politikk.

Sympati er strategisk kapital. Den avgjør ikke bare hvem som får hjelp i krise og krig, men hvorfor de får den, og hvor langt andre er villige til å gå.

Historien viser oss et tydelig mønster.

Hva som står på spill

Under vinterkrigenvinterkrigenhttps://snl.no/vinterkrigen fra 30. november 1939 til 12. mars 1940 ble Finlands kamp mot Sovjetunionen et symbol på et lite folks vilje til å stå imot en overmakt. Det utløste internasjonal støtte langt utover det kalde geopolitiske regnestykket. Sympatien ble ikke bare ord, men handling.

Etter Frankrikes fall i 1940 sto Storbritannia alene mot Nazi-Tyskland. Det var ikke britisk militær overlegenhet som sikret støtte, men Winston Churchills kompromissløse lederskap og moralske klarsyn. Han gjorde det klart hva som sto på spill, og hvorfor kampen var verdt å føre.

I vår egen tid har Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj gitt dette mønsteret ny aktualitet. Da han svarte «I need ammunition, not a ride», var det mer enn god retorikk. Det var et strategisk vendepunkt som forankret Ukrainas sak i verdens samvittighet. Sympatien som fulgte, ble omgjort til våpen, penger og politisk vilje, og til en forhandlingskraft som åpnet dører, skapte politisk handlingsrom og gjorde det moralsk vanskelig for omverdenen å stille seg på sidelinjen.

Dette er ikke romantiske anekdoter.

Det er et strukturelt, menneskelig mønster i internasjonal politikk. De som viser evne og vilje til å forsvare seg selv, får verden med seg.

Og nettopp her ligger Norges problem.

Troverdighetsproblem

I flere tiår har vi bygget vår sikkerhet på antagelsen om at rikdom, Nato-medlemskap og tette bilaterale forbindelser er tilstrekkelig. Samtidig har vi systematisk underinvestert i egen forsvarsevne. Resultatet er ikke bare militær svekkelse, men en gradvis uthuling av vår moralske og politiske troverdighet.

Tap av sympati er ikke abstrakt. I praksis betyr det færre politiske prioriteringer, mindre vilje til å ta risiko på våre vegne, tregere beslutninger og svakere gjennomslag når ressursene skal fordeles i en krise. I en presset allianse er oppmerksomhet, tillit og velvilje knappe goder.

Nato er ikke et forsikringsselskap. Det var aldri ment å være det. Artikkel 3 i Atlanterhavspakten forplikter hvert medlemsland til å opprettholde evnen til selvforsvar. Først deretter gir artikkel 5 mening. Denne mekanismen ligger i alliansens opprinnelige intensjon: Alliansens styrke er summen av medlemmenes ansvar. Ikke deres avhengighet.

Når et av verdens rikeste land ikke tar sin egen sikkerhet på alvor, oppstår et ubehagelig, men legitimt spørsmål hos våre allierte:

Hvorfor skal vi risikere våre soldaters liv for et land som ikke er villig til å risikere sine egne?

Rikdom uten ansvar skaper ikke sympati. Den skaper irritasjon og politisk distanse. Dette er også et lederskapsproblem.

Statens øverste ledere

Forsvarsvilje begynner ikke i kaserner eller langtidsplaner, men hos landets politiske ledelse. Lederskap handler ikke bare om handlekraft i krig, men om politisk mot i fredstid og viljen til reelt å prioritere upopulære, men nødvendige valg før krisen treffer.

Den viktigste faktoren for nasjonens sikkerhet er hvilken vilje, karakter og integritet som bor i statens øverste ledere. Historien viser at slikt lederskap kan være en strategisk ressurs på linje med militær styrke.

Sympati kan ikke kjøpes. Den kan ikke skrives inn i en traktat. Den kan bare fortjenes gjennom ansvar, mot og vilje til å stå opp for seg selv.

Derfor bør vi ta innover oss et ubehagelig, men nødvendig normativt poeng. Norges rikdom gir oss ingen rett til trygghet.

Bare et større ansvar for å fortjene den.