Nedtu­rene for mange unge blir ofte sittende fast

Jeg husker godt følelsen av å være ung: usikkerhet, håp, utfordringer, gleder og de brå skiftene mellom å føle seg på topp og å falle tungt ned. Men i dag ser jeg at nedturene for mange unge ikke bare er forbigående – de blir ofte sittende fast.

Tall fra både Folkehelseinstituttet og Ungdata-undersøkelser viser en tydelig trend: stadig flere unge rapporterer psykiske plager som stress, uro, søvnproblemer og depressive symptomer. Spesielt jenter i tenårene melder om en økende byrde.

Ungdomstiden har alltid vært preget av opp- og nedturer, men problemet oppstår når nedturene tar overhånd – og når hjelpen de unge trenger, ikke kommer tidsnok.

Rapporter fra Helsedirektoratet viser at mange unge må vente i flere måneder for å få psykologisk behandling fra det offentlige. Hvor lenge man venter avhenger i stor grad av hvor i landet man bor. I mellomtiden kan problemene forverres, og veien tilbake til bedring blir lengre og mer krevende.

Rask hjelp gir bedre prognoser: Jo tidligere tiltak settes inn, desto lettere er det å snu en negativ utvikling. Likevel går mange ungdommer alene med problemer som kunne vært møtt tidlig.

Kommuner, helsetjenesten og staten deler ansvaret, men mangel på ressurser og tungrodd organisering gjør at mange må vente, selv om tidlig innsats kunne gitt kortere vei tilbake til psykisk balanse.

Pandemien forsterket ensomhet og psykiske vansker blant ungdom. Stengte skoler og sosiale arenaer tok fra dem struktur og fellesskap, og mange fikk langvarige problemer.

Samtidig lever ungdom i et samfunn som aldri lar dem koble helt av: Sosiale medier gir fellesskap, men skaper også press om å prestere og sammenligne seg med andre.

Når pausene uteblir, øker risikoen for psykisk overbelastning. Kombinert med pandemiens ettervirkninger, skolepress og samfunnets forventninger, blir det en cocktail mange sliter med å håndtere. Utfordringene er globale: Én av syv ungdommer har en psykisk lidelse, selvmord er blant de vanligste dødsårsakene, og stress knyttet til sosiale medier øker. Det viser Verdens helseorganisasjon (WHO) i rapporter både fra 2024 og 2025.

For å forebygge effektivt trenger vi presise definisjoner og målinger av trivsel. Samtidig må vi huske at ungdomstidens intense følelsessvingninger ofte er helt normale, så vi må være forsiktige med å psykologisere alt. Det er en periode preget av enorm fysisk, kognitiv og sosial utvikling, og av å stille de store spørsmålene: «Hvem er jeg? Hvem vil jeg være?» Jakten på svar kan være krevende, men den er en naturlig del av å vokse opp.

Mye av kunnskapen vi har om ungdoms psykiske helse bygger på selvrapportering, der unge beskriver nedstemthet, angst eller uro – og det kan få det til å se ut som om de er mer sårbare enn de egentlig er. Hvordan spørsmålene stilles, spiller også inn. Spørsmål med en negativ klang kan trekke svarene i en negativ retning.

Slike tall sier heller lite om hvem som faktisk trenger støtte og oppfølging. Skal vi få et mer nyansert bilde, må vi kombinere ungdommens egne stemmer med observasjoner fra lærere og foreldre – og investere i studier som følger ungdom over tid.

Samtidig mangler vi gode systemer i helse- og skolesektoren for å skille mellom det som er normale utfordringer i ungdomstiden, og det som faktisk krever profesjonell oppfølgning.

Vi må blant annet huske at mistrivsel ikke er det samme som psykisk sykdom. Men mistrivsel – særlig når den blir langvarig – kan øke risikoen for å utvikle psykiske lidelser.

Mange unge havner ofte i gråsoner – uten riktig hjelp. Dette viser behovet for et mer nyansert språk og en dypere forståelse av kompleksiteten i unges psykiske helse.

Hva trenger vi da? For det første må forebygging prioriteres. Vi kan ikke vente til krisen er et faktum. Skole, fritidsarenaer og helsetjenester må samarbeide tettere, og ha klare rutiner for å fange opp ungdom tidlig – før problemene vokser.

For det andre må vi erkjenne at psykisk helse formes i samspillet mellom individ, familie, skole, fritid og samfunn. Enkle løsninger finnes ikke. Vi vet at gode relasjoner kan beskytte, mens stress og dårlig miljø øker risikoen. Store samfunnskriser, som pandemien, kan forsterke sårbarheten hos dem som allerede strever. For å kunne forebygge effektivt, må vi forstå hvordan alt dette henger sammen.

Hvis vi ikke bygger tiltakene på kunnskap fra grundig forskning, risikerer vi å handle halvt i blinde, for sent – eller å gjøre for lite.

Vi må ta unges psykiske helse på alvor som et felles samfunnsansvar. Det handler ikke bare om å reparere når noe er gått galt, men å forebygge at det går så langt.

Ungdom skal få lov til å ha nedturer, men de skal også kunne stole på at når livet blir for tungt, finnes hjelpen der – raskt, tilgjengelig og utenfor lange køer.

For dagens ungdom er morgendagens voksne. Hvis vi svikter dem nå, er det ikke bare de som betaler prisen – det er hele samfunnet.