Nei, det er ikke greit å presse mennesker til å håndhilse

Når du sier at du blir stående til folk håndhilser på deg, viser du ikke interesse for mennesket foran deg, men for hvor langt du kan presse egne kulturelle normer på andre. Respekt kan ikke tvinges fram gjennom fysisk kontakt. Reservasjonen mot å håndhilse er en intim komfortsone for noen, at du bryter deg inn i den med tvang i tro om at du får respekt, er urovekkende.

Jeg er ikke verdens beste muslim, men jeg håndhilser ikke på motsatt kjønn av religiøs overbevisning. Jeg har levd med dette i mange år, studert, jobbet, ledet og deltatt aktivt i samfunnet uten å håndhilse. Jeg har stått i møte med menn som fortjente en klem, men alt jeg klarte var å trekke hånden tilbake og prøve å gjøre situasjonen så bekvem som mulig for begge oss to. Det har ikke alltid vært lett, og absolutt ikke alltid hyggelig. Jeg vet at enkelte kan føle seg ubekvemme eller misforstå situasjonen, og det har til tider vært vanskelig å stå i. Men overbevisningen min er sterk, og jeg skal ikke måtte gi avkall på min tro for å bli akseptert som et fullverdig menneske eller en kompetent arbeidstaker.

Det som er mest urovekkende med uttalelsene dine, Randi, er likevel hvordan du omtaler muslimer og deres forhold til arbeidslivet. Jeg har jobbet i mange år med minoritetskvinner, og svært mange begrenser seg eller trekker seg unna arbeidslivet nettopp fordi de møter holdninger som dette. Ikke fordi de er redde for å jobbe med «vantro», slik du antyder, men fordi de opplever å bli møtt med et budskap om at de må assimilere eller forsvinne.

Det store flertallet muslimer i Norge går faktisk ikke rundt og tenker på «vantro» i det daglige. Å knytte dette ordet til fravær av samfunnsdeltakelse er populistisk retorikk og propaganda. De fleste av oss tenker på akkurat det samme som alle andre: jobb, barn, økonomi, utdanning, helse og hvordan få hverdagen til å gå opp.

Åpen

Åpen

Åpen

Jeg tror du lukker døren for mange med slike ytringer. Dette underbygger også de mange diskrimineringsstudiene som viser hvordan arbeidsgivere ofte rekrutterer mennesker som oppleves kulturelt like dem selv, fremfor personer som utfordrer etablerte normer og uttrykk. Når «like holdninger» og kulturell likhet blir avgjørende for å bli akseptert, skapes arbeidsmiljøer hvor mennesker føler at de må skjule eller tone ned deler av identiteten sin for å passe inn. Resultatet blir ikke et inkluderende arbeidsliv, men arbeidsmiljøer rigget for «samme kultur».

Det er også skuffende at politimesteren sier seg enig i dette. For mange minoriteter oppleves politiet allerede som en lukket institusjon med lite plass til mennesker som skiller seg ut fra majoriteten. Når kvinner med hijab fortsatt ikke kan tjenestegjøre i politiet, samtidig som ledelsen lokalt støtter holdninger som dette, sender det et tydelig signal om hvor liten plass det faktisk er til oss.

Det finnes mange muslimske kvinner som kunne vært enorme ressurser i politiet, kvinner med språkkompetanse, nødvendig kulturforståelse som trengs for å tjene alle mennesker i samfunnet, høy utdanning og et sterkt ønske om å bidra til samfunnet. Men når barrierene blir kulturelle fremfor faglige, mister samfunnet viktige ressurser.

Og igjen ser vi det samme mønsteret: Det snakkes om muslimer, ikke med muslimer. Og når det snakkes med muslimer, så snakkes det stort sett med muslimske menn. Våre liv og erfaringer analyseres offentlig av mennesker som sjelden selv kjenner hvordan det er å stå i slike situasjoner.

Integrering betyr ikke assimilering. Et inkluderende arbeidsliv tåler godt at mennesker er forskjellige, også når forskjellene utfordrer majoritetens forventninger til hva som er «norsk nok».

Til slutt, kudos og hjertelig takk til alle arbeidsgivere der ute som velger å se ressursene i mennesker fremfor hvordan de hilser. Og takk til alle som forstår at respekt og hilsen ikke må være fysisk, dette lærte vi jo under pandemien.