Nei, mitt innlegg var ikke «betydelig KI-generert»

Det er legitimt og nødvendig å diskutere hvordan kunstig intelligens (KI) påvirker offentligheten. Det er derimot noe helt annet å rette mistanke mot navngitte skribenter, skriver Paul M.H. Buvarp. Foto: Terje Pedersen/NTB

KI-anklagene er et lavere nivå enn den offentlige samtalen bør befinne seg på.

Petter Bae Brandtzæg antyder i Aftenposten at mitt innlegg i debatten om fellesskap og nasjon er «antagelig betydelig KI-generert». Det er feil. Teksten er skrevet av meg, fullt og helt. Jeg skriver mye og lever i bunn av å skrive. Men nå blir det interessante tider.

Konsekvensene av den teknologiske utviklingen har jeg selv beskrevet i flere år. Jeg ventet ikke å bli eksempel på noen av disse, men det er kanskje like greit. Som Brandtzæg påpeker, er nettopp dette feltet mitt: hvordan digitale infrastrukturer undergraver offentligheten. At mistanken nå rettes mot meg, illustrerer nettopp det jeg har advart mot.

Men dette er ikke først og fremst en debatt om meg, eller om hvorvidt man kan bruke kunstig intelligens i skrivearbeid. Offentlig skriving har alltid vært teknologisk mediert gjennom redaktører, korrektur, databaser, søkemotorer og digitale skriveverktøy. Verktøybruk i seg selv har aldri vært målestokken for legitimitet i offentligheten.

Lenge har vi verdsatt innholdet i teksten høyest. Nå blir det mulig å avskrive alt innhold – fordi det kan stilles spørsmål ved hvordan avsenderen har arbeidet frem teksten.

Det avgjørende kriteriet har vært – og bør fortsatt være – hvem som står ansvarlig for påstandene som fremsettes. Når dette erstattes av spekulasjoner om produksjonsmåte, flyttes oppmerksomheten fra argumenter til mistanke. Da diskuterer vi ikke lenger hva som blir sagt. Det er et lavere nivå enn den offentlige samtalen bør befinne seg på.

Leses som noe som må avsløres

Her oppstår også et mer grunnleggende problem. Når stil og språklig flyt brukes som indikasjon på uekte forfatterskap, reduseres språk til et fingeravtrykk. Tekster leses ikke lenger som forsøk på å forstå og forklare verden, men som mulige kunstigheter som må avsløres. I praksis betyr dette at kompleksitet i seg selv blir mistenkelig, og at resonnementer risikerer å tolkes som umenneskelig.

De retoriske grepene Brandtzæg peker på som bevis, er ellers ikke nye. Kontraster, negasjoner og begrepsmessig presisjon har vært en del av politisk og filosofisk skriving i århundrer, kanskje i særhet der man svarer i debatt. At språkmodeller nå etterligner disse formene, er som forventet. Men det gjør også at det som fremstår gjennomarbeidet, nå kan tolkes som syntetisk.

I så måte er denne debatten illustrerende. Den springer ut av et digitalt informasjonsmiljø der opprinnelse gradvis mister betydning, mens overflate og språklig «følelse» har fått større vekt. Dette har internettet gjort med oss. Når denne logikken også får feste i redigerte medier, risikerer vi en offentlighet der skribenter strever etter klønete tekst fremfor presisjon og retorikk – rett og slett for å fremstå menneskelige. Eller, slik at Brandtzæg kan notere: Redaktører vil lønne affekt.

Et særlig ansvar

For når dette skjer i redigerte medier, oppstår et særlig ansvar. Det er legitimt og nødvendig å diskutere hvordan KI påvirker offentligheten. Det er derimot noe helt annet å rette mistanke mot navngitte skribenter. En slik praksis flytter grensen for hva som regnes som ønskelig debatt og gjør integritet til et spørsmål om stil.

Å publisere alvorlige antydninger om forfatterskap uten solid dokumentasjon undergraver den tilliten offentligheten er avhengig av. Debatten om KI og skriving er både nødvendig og uunngåelig. Men den må føres prinsipielt med ansvar og argumenter, ikke mistanke.