Nei, tenåringen er ikke fienden din

Det er lettere å føle seg krenket som voksen enn å være nysgjerrig og tålmodig i møte med barnets forsøk på å finne seg selv, skriver Heine Tønnesen Vestvik. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Å ramme inn ungdom som strategiske herskere gir foreldre en enkel forklaringsmodell.

Det kan sikkert være både gjenkjennelig og morsomt å lese om tenåringers «hersketeknikker», slik forfatter og skribent Per Asbjørn Risnes skriver om i Aftenposten.

Men det er også en fremstilling som lett blir både utdatert og i verste fall litt lite menneskelig. Tenåringer er tross alt barn de også.

Ungdommens «språk»

Når tenåringers eller ungdommers reaksjoner – som taushet, avstand, irritasjon eller spydige kommentarer – tolkes som manipulerende teknikker, overser man noe vesentlig. Ungdom forsøker ofte å uttrykke noen av sine behov, gjerne et veldig viktig, til forelderen på denne måten. Dette er ungdommens «språk», ikke en bevisst teknikk.

Dette språket springer ofte ut av usikkerhet, identitetsutvikling og behov for autonomi, ikke av maktbegjær.

Å ramme inn ungdom som strategiske herskere gir foreldre en enkel forklaringsmodell, men det er en modell som flytter blikket vekk fra det relasjonelle og inn i det mistenksomme.

Det er lettere å føle seg krenket som voksen enn å være nysgjerrig og tålmodig i møte med barnets forsøk på å finne seg selv.

Må tåle dem som de er

Man kan godt lese en guide til tenåringens hersketeknikker med et litt humoristisk blikk. Det er kanskje det Risnes har ment.

Risikoen er at foreldre som tar denne typen fortolkninger på alvor, skyver ungdommene sine enda lenger unna, akkurat når de trenger voksne som tåler dem som de er.

Det ungdommen trenger mest av alt, er voksne som orker å stå i det de uttrykker – også når det kommer klønete, hardt eller avvisende. Ikke voksne som avfeier uttrykkene og de bakenforliggende behovene som «hersketeknikker».