Nei til utvidelse av kampsonen

Noen av oss snakket sammen og kom frem til dette: Ikke bli involvert i den pågående kranglingen om hvem som skal tale på 17. mai og hvem som ikke skal det!

For sånn er det med slike kulturkrigssaker: De tar luven fra alt og alle.

En kvikk påminnelse først. I Oslo er det full splid om 17. mai. Denne gangen handler det om at Frps innmeldte taler, Nobel-nestleder Asle Toje, først fikk ja fra 17. mai-komiteen – og deretter nei.

Formaliaene her er sikkert i orden. Det var visstnok noe kluss med voteringen. Det kan skje, og da kan utfallet bli endret. Greit nok. Demokratiet er slik av og til.

Men nå fremstilles det som at flertallet i 17. mai-komiteen såkalt kansellerer Frps mann. Med andre ord: Den påståtte kanselleringskulturen (av og til kalt «woke») lever i verste velgående, og dermed er det full baluba.

Med de vanlige rollene: Det «gode» flertallet mot den «slemme» opposisjonen – der sistnevnte i egne øyne fratas ytringsfriheten, som en spedalsk, som en bytting.

Selv mener jeg dette: La Toje tale (når han først ble spurt).

OMSTRIDT, MEN BLID: Asle Toje. Foto: Frode Hansen / VG

Holdt på å si: Hvem bryr seg egentlig om hvem som sier hva av nasjonalromantiske fraser på vår store fellesdag, for 17. mai er jo ingen politisk kampsone, snarere tvert imot?

Temaet som tas opp er det vanlige: Den gamle nasjonen som endelig ble fri fra de dansk-svenske lenkene – ispedd fyndord fra de gamle mestere, som Wergeland, som Bjørnson, som Arne Garborg.

Ja, og noe om individets ukrenkelighet innunder det store fellesskapet, og kvinnenes frigjøring og om at også barna – de små en alen lange – har sin rettmessige plass i den store nasjonale hop.

Sånn, ferdig med det. Det er noe godt og trygt over disse ritene.

Bare se til Bergen. Der er 17. mai-feiringen så full av seremoniell pomp og prakt at man bare må smile, men som det funker. Selv de mest innette bergensere tar til tårene av spetakkelet.

Vi-et leverer varene slik det skal på denne ene dagen der politikken er underordnet det evige budskapet om den forente nasjonen og dens stolte fellesfortelling.

SUNN GALSKAP: 17. mai i Bergen. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

Men i Oslo er det altså blitt annerledes. Der kjekler partiene, og sender giftpiler mot hverandre. Frp vet selvsagt at årets innspill til taler provoserer venstresiden, og venstresiden biter ubegavet på agnet.

Dermed blir det kamp og kiv istedenfor det denne dagen egentlig handler om: Nasjonsbygging, bunadsfremvisning og godlynt formiddagspromille.

Det er så unødvendig, og holdt på å si uverdig (men det er kanskje å dra det litt langt).

Den finske presidenten Alexander Stubb uttalte nylig at han liker mye bedre å være president enn å være statsminister. Som president er han samlende; som statsminister var han splittende.

17. mai er en dag for samling. Den er «presidential», som det en gang het på amerikansk. Vi står (bokstavelig talt) i sentrum, ikke oss/dem. Nordmenn med minoritetsbakgrunn elsker 17. mai, for dagens samlende kraft gjelder oss alle.

17. mai er som kongehuset, en annen institusjon som er høyt skattet blant dem som ellers kanskje ikke alltid føler seg som en selvsagt del av det store vi.

Nå knaker de i sammenføyningene, både kongehuset og 17. mai, og det på måter som får selv en prinsipiell (men ikke stridslysten) republikaner og 17. mai-slumrer som undertegnede til å bli litt urolig.

Noe må vi da kunne ha her i landet, som ikke fører til endeløse og aggressive tråder i sosiale medier der folk gyver løs på sin neste med merkelapper og besvergelser.

Derfor: La 17. mai forbli en dag for storslåtte ord og fraser som strengt tatt ikke betyr all verdens utover dette:

At vi elsker dette rare landet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.