Nei, vi er ikke forberedt

4 hours ago 1

Vesten trenger sjeldne mineraler. I dag har Kina bortimot full kontroll over mange av disse mineralene. Norge har store reserver under bakken, blant annet Fensfeltet i Telemark. Og det er et uttalt mål om å hente dem opp.

Så langt skjer det svært lite. Om noe i det hele tatt. Annet enn diverse utredninger og byråkratiske prosesser der ulike instanser skal få sagt sitt.

Ikke til å tro

Verden trenger energi. Og Norge kan gå mot et energiunderskudd i løpet av få år. Vi har usedvanlig mye vind. Alt burde ligge til rette for å bygge ut massivt med vindkraft. Men alle nye prosjekter med vindkraft på land er lagt på is.

Forsvarsprodusenten Nammo har fortsatt ikke fått tilgang til strømmen fabrikken trenger for å kunne produsere livsnødvendig forsvarsmateriell til Ukraina. Og fylle opp skrantne norske lagre. Det samme gjelder Norges nye ubåtbase i Ramsund, som har fått nei til strømmen som trengs til en av Sjøforsvarets hovedbaser.

Den varslede lovendringen som skulle endre dette, har fortsatt ikke trådt i kraft. Den er ikke engang lagt frem for Stortinget. Statsminister Jonas Gahr Støre har lovet at den kommer i løpet av denne måneden. Drøyt fire år inn i krigen i Ukraina. Det er ikke til å tro.

I møte med lokale protester og sterke særinteresser klarer ikke politikerne å skjære gjennom. Hverken når det gjelder mineraler, vindkraft eller nødvendige lovendringer av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser.

Alle må tenke lenger

I år er det Totalforsvarsåret. Alle er enige om at beredskap er viktig. Og at forsvar av landet handler om mer enn tanks og kampfly, kuler og krutt.

Likevel er det de helt nødvendige og enorme bevilgningene til Forsvaret politikerne oftest trekker frem når de snakker om hva de gjør for å gjøre Norge tryggere.

Onar Digernes Aase / Forsvaret / Forsvaret

Men det er politiet som må håndtere de aller fleste typer trusler, både innenfra og utenfra, helt frem til det er et militært angrep på Norge. Altså krig.

Hele samfunnet må trå til dersom det blir en alvorlig krise. Helsevesen, havnevesen, vegvesen, transportselskaper, kommuner og næringsliv. Og mange, mange flere.

Det betyr at det må tenkes helhet. Helheten må forsvares. Alle må tenke lenger enn sin egen nesetipp. Og alle må vite hva de skal gjøre, og hvem de kan samarbeide med.

Sterke interesser

Mye har skjedd gjennom de siste årene. Men likevel er det noe grunnleggende feil med tempoet. Med forståelsen i alle ledd av at det haster. Med selve kriseforståelsen. Den som burde gjøre at Stortinget og Regjeringen bestemte seg for å skjære gjennom.

Ved å fremme og vedta lover som ga mindre makt til særinteresser og lokale krefter. Og sørget for at fellesskapets interesser, vår alles sikkerhet og trygghet, fikk forrang.

Det ville bli tøft. Ikke godt mottatt. Det er alltid gode argumenter mot å skjære gjennom. Sterke interesser som veier tungt, for lokalsamfunn, eller for ulike grupper som kjemper hardt for det de er opptatt av.

Stater som Kina

Men ulike hensyn vil alltid stå mot hverandre. Ofte ser vi at interessene til de få får større beskyttelse enn interessene til de mange, til det store fellesskapet.

Lokalt selvstyre innebærer for eksempel at noen få innbyggere i en kommune kan stanse planer om en vindpark som er helt nødvendig for langt flere og helt andre enn de som bor i kommunen.

Eller at miljøorganisasjoner slår seg sammen med lokale aktører for å stanse den planlagte gruven for å få opp sjeldne mineraler. Mineraler som kan beskytte oss og vår sikkerhet i møte med autoritære stater som Kina, som ikke ønsker oss noe godt.

Finland - alltid beredt

Eller boligutbyggere som protesterer mot pålegg om tilfluktsrom i nye bygg. Fordi det blir dyrere både for dem, og for de som skal kjøpe.

Da er det verdt å minne om at Finlands hovedstad Helsinki har tilfluktsrom til flere mennesker enn det bor folk i byen. At finnene, som i likhet med oss har grense til Russland, aldri har glemt hva denne naboen er i stand til. Og derfor alltid har vært beredt.

Det er noe søvngjengeraktig over hvordan alle våre politikere forholder seg til alt dette. De legger ofte vekt på de kortsiktige debattene, og lytter til dem som roper høyest.

Eller de er mest opptatt av sitt eget område, sin egen sektor. Det såkalte sektorprinsippet - at hver sektor i samfunnet har ansvar for sitt område - gjennomsyrer hele vårt styringssystem.

Det er i utgangspunktet et godt prinsipp. Men det fordrer at de som samordner, er gode nok, slik at ressursene finner hverandre.

Mest mulig penger til seg og sitt

Det såkalte sektorprinsippet preger også politikerne. På Stortinget foregår mye av arbeidet i de ulike komiteene. Som utdanningskomiteen, helsekomiteen og energikomiteen. Politikerne blir ofte mer opptatt av sitt eget område enn av helheten.

Det samme kan være tilfelle i regjeringen. Denne uken har det vært budsjettkonferanse. Der blir rammene for neste års statsbudsjett lagt.

Seier for den enkelte statsråd handler som regel om å få mest mulig penger til sine områder, og sine hjertesaker. Jeg tviler på at noen statsråder har sagt at “I år er det politiet som er viktigst, derfor foreslår jeg kraftige kutt i mitt eget budsjett”.

Spredt for alle vinder

Helheten trenger sterke forsvarere. Særlig nå. For eksempel er det avgjørende for vår sikkerhet at vi har det vi trenger av energi, også i årene fremover. At forsvarsindustrien får produsert det som trengs for å sikre vår trygghet. Og at vår del av verden står mer på egne ben når det gjelder sjeldne mineraler.

Vi må vite hvem vi kan holde ansvarlig dersom disse tingene ikke lykkes. Ansvar som ikke plasseres, blir spredt for alle vinder. Pulverisert ansvar innebærer at ingen har ansvar for noe som helst.

Det holder ikke. Rett og slett.

Bør politikerne skjære gjennom for å få bygget ut mer vindkraft på land?

aJabNeicUsikker / vet ikke

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article