Nesten hver dag har brakt nyheter som vi for få uker siden ville sagt var helt umulige

Studenter har våget seg ut fredelige demonstrasjoner for frigivelse av fanger, skriver Benedicte Bull. Bildet er tatt i Caracas 10. februar. Foto: Leonardo Fernandez Viloria, Reuters/NTB

Til manges overraskelse er det skjedd mye positivt i Venezuela den siste måneden. Det har skapt en ny optimisme i landet.

3. januar ble hele verden sjokkert over USAs åpenbart folkerettsstridige bombing av Venezuelas hovedstad Caracas og kidnappingen og transporten av president Nicolás Maduro til et høysikkerhetsfengsel i New York. Opplysningene som kom senere på dagen, var like sjokkerende: at USA fra nå skulle styre Venezuela og ta kontroll over Venezuelas olje igjennom det sittende regimet ved visepresident Delcy Rodriguez.

Måneden som er gått, har gitt enda flere hendelser. Men til manges overraskelse har flere av dem vært positive. Spørsmålet er nå om vi faktisk kan få se en «venezuelansk vår».

Nesten hver dag har brakt nyheter som vi for få uker siden ville sagt var helt umulige.

Indirekte styre

Det begynte med at Trump-administrasjonen skulle samarbeide med det sittende regimet i Venezuela, som over to tiår har bygget sin legitimitet på opposisjon mot USAs imperialisme.

Så kom nyheten om at nobelprisvinner María Corina Machado ikke ville få noen rolle etter at hun i årevis hadde gjort hva som helst for å sikre Donald Trumps interesse for å intervenere i landet. Toppen var selvsagt at hun ga nobelprismedaljen sin til den amerikanske presidenten.

Det som nå begynner å tegne seg, er en form for indirekte styre av Venezuela fra USA. Den venezuelanske regjeringen blir holdt i sjakk av direkte trusler og håp om økonomisk forbedring, og opposisjonen av et håp om en politisk vår. Arrestasjonen av Maduro demonstrerte hvor langt USA er villig til å gå. Det vet hele maktapparatet i Venezuela.

Akkurat nå kan det se ut som at USA har lært av tidligere feil – ikke minst i Irak – og at det indirekte styret kan bety en betydelig forbedring både politisk og økonomisk for Venezuela. På litt lengre sikt innebærer det både risiko og muligheter å være en vasallstat.

Kontroll over oljeindustrien

Det første USA gjorde, var å ta kontroll over oljeindustrien. Venezuela har verdens største kjente oljereserver og har historisk fått rundt 95 prosent av sine inntekter fra oljeeksport.

Det første USA gjorde, var å ta kontroll over oljeindustrien, skriver Benedicte Bull. Bildet: Venezuelas fungerende president Delcy Rodriguez fikk denne uken besøk av USAs energiminister Chris Wright i hovedstaden Caracas. Foto: Ariana Cubillos, AP/NTB

Oljeproduksjonen er i dag under en tredjedel av hva den var, i hovedsak på grunn av vanstyre, men også harde sanksjoner fra USA. Rundt 80 prosent av den lille mengden olje Venezuela har klart å eksportere under sanksjonene, har gått til Kina.

I desember begynte USA fysisk å blokkere oljetankere på vei fra Venezuela. Den beslaglagte oljen er nå solgt av amerikanske oljeforhandlere. Deler av dollarinntektene blir gjort tilgjengelig for venezuelanske selskaper. Venezuelanske myndigheter må nå presentere et budsjett for USA og skal deretter få overført deler av midlene.

Trump fikk en relativt kald skulder fra store oljeselskaper da han foreslo at de skulle investere nye milliarder i Venezuela. Men på rekordtid har Venezuela nå endret sin oljelov for å gjøre den mer fordelaktig for amerikanske selskaper. USA har lettet på sanksjonene, og flere mindre selskaper har meldt sin interesse for å investere. USA vil til gjengjeld kreve at Venezuela kjøper amerikanske varer for pengene.

Ny optimisme

Det andre sporet er politiske endringer. USAs utenriksminister Marco Rubio har lagt frem en trepunkts strategi: stabilisering, forbedring, transisjon.

Transisjon er blitt tolket som overgang til demokrati, og vi har sett positive endringer.

Frigivelsen av politiske fanger begynte i beskjedent omfang rett etter 3. januar, men har nå tatt seg opp. Rundt halvparten av de i overkant 800 politiske fangene er nå frigitt.

Samtidig har den sedvanlige verbale aggresjonen fra myndighetene og trakassering på gaten fra paramilitære grupper tatt slutt. To av de mest beryktede regjeringslojale korrupsjonshaiene i Venezuela er arrestert ved hjelp av et tidligere utenkelig samarbeid mellom FBI og det beryktede venezuelanske sikkerhetspolitiet Sebin.

Alt dette har skapt en ny optimisme i Venezuela. Studenter har våget seg ut fredelige demonstrasjoner for frigivelse av fanger. Eiendomspriser og aksjekurser skyter i været. USA har utpekt en svært erfaren diplomat til å gjenopprette en amerikansk ambassade i landet, noe man ikke har hatt siden 2019.

Kan det vare?

Spørsmålet er om dette kan vare. Det er iallfall tre sett med risikofaktorer.

1. Det ene er hvordan de militære og andre væpnede grupper i landet kommer til å forholde seg til sine sjefer i Washington. 3. januar var et voldsomt prestisjenederlag for de venezuelanske forsvaret, og vi ser ingen tegn til opposisjon derfra. Men det kan endre seg om USA prøver å sette en stopper for korrupsjonen og den kriminelle virksomheten som militæret i stor grad har levd av de siste årene.

2. Det andre er hvordan regjeringen skal håndtere kravene fra folk flest uten å bruke sine sedvanlige maktmidler. USAs maktovertagelse har ikke løst de grunnleggende problemene med kollaps i offentlige tjenester, lave lønninger og pensjoner og galopperende inflasjon. Om folk begynner å føle seg trygge på at de ikke blir offer for Sebins brutalitet, kan de fort kreve sine rettigheter.

3. Det tredje er hva som vil skje med en reell overgang til demokrati, inkludert et nyvalg. USAs nye utsending har lagt en demper på demokratioptimismen ved å si at man ser på transisjon, ikke til et demokrati, men til «et vennligsinnet land» for USA. Men det vil komme krav om valg, og det vil åpne for nettopp den usikkerheten som USA ville unngå ved å operere gjennom det sittende styret. Søndag så vi en sentral opposisjonspolitiker bli arrestert igjen samme dagen som han ble frigitt. Om USA ikke rydder opp i det, vil tilliten svekkes.

Vanskelig å se at endringene kan stoppes

Vi har få historiske paralleller til det som skjer i Venezuela nå, som har endt godt. Samtidig er det vanskelig å se at endringene som nå er på gang i landet, kan stoppes.

Nå må man utnytte det handlingsrommet som er skapt.

Både regjeringen og opposisjonen svelger kameler til frokost, middag og kvelds: Regjeringen har gitt opp en feilslått økonomisk politikk og et antiimperialistisk narrativ. Opposisjonen har gitt opp sin strategi for å «la økonomien skrike» ved hjelp av sanksjoner. Noen har også inngått i samarbeidsorganer med regjeringen. Det åpner for en styrking av demokratiske institusjoner som kan bane vei for en demokratisk utvikling og sikre at dagens marionettstyre faktisk blir en historisk parentes.