Noe er i ferd med å endre seg – og det burde bekymre flere enn oss som tar til gatene

Redd Repparfjorden-aksjonister utenfor Hartree Partners i Oslo onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Våre siste virkemidler for å bli hørt er i ferd med å straffes bort.

Etter et helt liv som demonstrant er jeg blitt vant til maktarroganse. Politikere og internasjonale investorer har sjelden hatt hastverk med å lytte til unge mennesker med noe på hjertet. Men noe er i ferd med å endre seg – og det burde bekymre flere enn oss som tar til gatene.

Våre siste virkemidler for å bli hørt er i ferd med å straffes bort. Påtalemyndighet, stat og politi slår hardere ned på sivil ulydighet enn før. Bøtene øker dramatisk. Signalet er tydelig: Hold munn, hold deg hjemme.

Hartree Partners svarer ikke

Denne uken sitter jeg sammen med flere titalls miljø- og urfolksaktivister utenfor kontorene til Hartree Partners’ kontorer på Aker brygge. Selskapet er hovedinvestor i den omstridte Nussirgruva i Repparfjorden. Det finansierer dumping av 30 millioner tonn gruveavfall i en nasjonalt vernet laksefjord – og inngrep i livsviktige reinbeiter for Fiettar og Fálá reinbeitedistrikt. Det er én grunn til at vi sitter der: å få dialog.

I månedsvis har jeg forsøkt å komme i kontakt med Hartree Partners. De svarer ikke på e-post, telefon eller meldinger. De svarer ikke journalister. I fjor møtte jeg opp utenfor hovedkontoret deres i London. Jeg ble stoppet av sikkerhetssjefen og nektet adgang. Det gjorde meg bekymret for noe mer enn fjorden: Hva skjer med demokratiet når mektige selskaper ikke engang trenger å late som at de lytter?

Ella Marie Hætta Isaksen demonstrerer utenfor Hartree Partners’ kontorer på Aker brygge. Foto: Kajsa Molly Marklund Fjellström

Folkebevegelser og grasrotorganisasjoner er ikke et forstyrrende element i demokratiet – de er en forutsetning for at det skal fungere. Vi skal være ubehagelige når det trengs. Vi skal presse makthavere til å følge loven og kreve at de forbedrer seg. Men vi kan ikke fylle den rollen dersom selv forsøk på samtale avvises.

Bøter på opp mot 50.000 kroner

De siste årene har demonstranter fått rett i sak etter sak. Fosenaksjonen avdekket menneskerettighetsbrudd. Motstanden mot gruvedumping i Førdefjorden har fått rett i at praksisen strider mot EØS-retten. Vedvarende press og kritikk av Oljefondets investeringer har bidratt til at flere selskaper er blitt satt under observasjon og utelukket. I alle disse sakene var sivil ulydighet avgjørende for å bli hørt.

Likevel behandles fredelige demonstranter i økende grad som om de utgjør en sikkerhetstrussel. Flere av dem som sitter utenfor Hartree Partners denne uken, har i forbindelse med aksjonene i Repparfjorden fått samlede bøter på opp mot 50.000 kroner for å ha blokkert anleggsområdet og nektet å etterkomme politiets pålegg. Studenter. Unge i etableringsfasen. Vanlige folk. Bøter på dette nivået er ikke bare straff – det er et forsøk på å skape en «chilling effect»: å skremme andre fra å ytre seg.

Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker? Der politiske og økonomiske makthavere skjermes mot legitim motstand, mens de som forsøker å holde dem ansvarlige, straffes økonomisk i årevis?

Holder dørene låst

Hartree Partners skriver i sitt etiske rammeverk at de vil beskytte planeten og respektere menneskerettighetene. Likevel holder de dørene låst mens vi sitter utenfor. De påstår at de møter mennesker som påvirkes av investeringene deres. I praksis gjør de det motsatte.

Kobbergiganten Aurubis har allerede trukket seg fra Nussirgruva, nettopp på grunn av de sosiale og miljømessige konsekvensene. Nærmere 70 prosent av Norges befolkning er imot dumping av gruveavfall i sjø. Norge er ett av bare to land i verden som planlegger nye gruver med sjødeponi. Metoden er sannsynligvis i strid med EØS-retten. Likevel fortsetter investorene.

Vi ropte lenge før vi satte oss ned

Demonstranter får ofte høre at vi er for høylytte. At vi ville fått mer gehør om vi var roligere. Det er en farlig stereotyp: at vi er irrasjonelle, følelsesstyrte og lite faktabaserte – og derfor ikke verdt å lytte til. Sannheten er at vi ropte lenge før vi satte oss ned. Vi ba om møter lenge før vi blokkerte innganger.

Når dialogen stenges, står sivil ulydighet igjen som nødverge.

Historien viser at folkebevegelser ofte får rett – til slutt. Spørsmålet er hva slags samfunn vi vil være i mellomtiden. Et samfunn der det koster unge mennesker hundretusenvis av kroner å forsvare natur og menneskerettigheter? Eller et samfunn der investorer og politikere faktisk møter kritikk med åpenhet?

Når fremtiden igjen gir oss rett – er det da vi som skal sitte igjen med regningen? Eller er det på tide at de som tar beslutningene, kommer ut og svarer for seg?