Noen skammer seg for lite over å være sykmeldt

KRONIKK: Influenser Fornes vil at vi skal kvitte oss med fraværsskammen. Dette er influenserpopulisme og vil øke sykefraværet. 

OECD mener Norge har verdens høyeste sykefravær fordi vi har verdens mest sjenerøse sykelønnsordning. Jeg er enig i det. Foto: Shutterstock

Aftenbladet, Aftenposten og BT trykket tidligere denne uken et intervju der jeg gikk imot arbeidsliv-influenser Fredrik Fornes’ advarsel mot «fraværsskam». Jeg har fått mye positiv tilbakemelding, men også en del som har syntes det er litt vanskelig å forstå hva jeg egentlig mener. Derfor en utdypning her.

Hvorfor så høyt sykefravær?

Norge har ifølge OECD verdens høyeste sykefravær. Ikke noe annet land bruker tilnærmelsesvis like mye som oss på å betale folk for ikke å gå på jobb. SSB målte i 2025 et sykefravær på 6,57 prosent, mens Sverige lå rundt 2,6 prosent. Folk blir syke og opplever arbeidsmiljøproblemer også i Sverige, så forskjellen kan vanskelig forklares slik. Vi har ganske høy sysselsetting, men jobber litt færre timer enn de andre nordiske landene. Folkehelsen er i verdenseliten, og arbeidsmiljøet er trolig blant verdens beste etter 23 år med IA-avtaler.

OECD mener Norge har verdens høyeste sykefravær fordi vi har verdens mest sjenerøse sykelønnsordning. Jeg er enig i det, men vegrer meg alltid litt for å si det, fordi det er upopulært. I Norge later vi som om dårlig helse og dårlig arbeidsmiljø er årsak til nesten alt sykefravær.  

Og vi har en politisk abdisering. Arbeidsministre har gitt fra seg makten over sykefraværspolitikken til IA-partene. Vi har verdens høyeste sykefravær nettopp på grunn av IA-avtalene fordi alle i partssamarbeidet har motstridende interesser og samtidig vetorett som har gjort det politisk umulig å ta i bruk virkemidlene som faktisk reduserer sykefraværet i andre land.

Regjeringens forslag av 11. mai om at gradert sykmelding skal være hovedregelen er lovende. Pasienter som har fastleger som ofte graderer, har kortere sykefravær og er oftere i jobb to år senere, også etter justering for symptomtyngde. Arbeidsdeltakelse ser ikke ut til å forverre helsen.

Skammen er siste skanse

Når vi verken har egenandel på sykmelding eller en fastlege som ser det som sin rolle å si nei til pasientkrav om sykemeldinger fastlegen mener er unødvendige eller til og med skadelige, blir det i siste instans opp til hver av oss å avgjøre hvor grensen skal gå. I en kvalitativ intervjustudie av fastleger viste at en nei-samtale tar lengre tid enn en ja-samtale, og at fastleger som forsøker å være strenge portvoktere taper penger på det.

Mange fastleger sier de føler seg presset av pasienter som krever sykmelding, og bekymrer seg for omdømmet i lokalsamfunnet om de skulle si nei. Portvokterrollen er reelt sett ganske svak, ifølge fastlegene selv. Carlsen og Norheim viste det samme allerede i 2005.

Da blir skammen siste skanse. Når ingen andre setter effektive grenser, er det den enkelte arbeidstakers indre kompass som avgjør om velferdsgodet brukes etter hensikten. Det er nettopp denne formen for indre regulering som gjør at et tillitsbasert velferdssystem som det norske kan fungere i det hele tatt.

Derfor rykket jeg ut

Fornes’ innlegg var en advarsel om at gradert sykmelding kunne øke skam hos sykmeldte. Dette kunne leses av fastleger og arbeidsgivere om at de burde være forsiktig med gradert sykmelding. Det er et kunnskapsløst og skadelig råd. Min vurdering er motsatt, sykmeldte kan lett føle seg neglisjert og glemt av arbeidsgivere som ikke tar kontakt. Det er godt å føle seg etterspurt og ønsket.

I vår nye studie av langtidssykemeldte finner vi at de viktigste barrierene mot tilbakeføring ikke er manglende tilrettelegging eller ubehagelig kontakt fra arbeidsgiver. Det er pasientens egne tanker og følelser som opptrer som barrierer for retur til arbeid.

I et eksperiment publisert i Lancet Psychiatry ble noen ledere i blålysetatene i New South Wales i Australia loddtrukket til å få et kurs hvor formålet var å gjøre dem trygg på at det var ufarlig og faktisk gunstig å være i kontakt med sykmeldte. Det reduserte sykefraværet hos deres ansatte, sammenlignet med ansatte hos ledere som ikke fikk slik opplæring. 

Skammen er ikke patologisk

Skam finnes i alle kjente kulturer, og det er ingen evolusjonær tilfeldighet. Den fungerer som en forsvarsmekanisme mot sosial devaluering: en innebygd detektor som varsler oss når vi er i ferd med å miste status eller tilhørighet i en gruppe vi er avhengig av. I en studie publisert i PNAS viste Sznycer og kolleger at intensiteten av skam mennesker føler over ulike handlinger, samsvarer påfallende presist med hvor mye omgivelsene faktisk nedvurderer den som utfører dem, på tvers av svært forskjellige kulturer. Skam er altså ikke noen vilkårlig sosial overbygning. Den er kalibrert mot virkeligheten.

Det finnes en effektiv medisin mot skam, nemlig alkohol. Edru folk synes ofte fulle folk er brysomme, nettopp fordi den fulle midlertidig har mistet evnen til å føle skam.

Mange psykologer formulerer seg likevel som om mindre skam alltid er bedre. Det henger kanskje sammen med at psykologer møter mange pasienter som har for mye skam, for eksempel knyttet til at de har vært utsatt for overgrep, skam omkring kropp eller annet. I slike tilfeller er jobben å forsøke å redusere skammen, men det gjelder bare et fåtall av oss.

Skammen gir bedre samfunn

Mange av de viktigste fremskrittene i samfunnet er drevet fram av skam. Å kjøre i fylla, slå kona, mobbe homofile, plystre etter kvinner på gaten, bruke n-ordet, mee-too-atferd: Jeg har ikke registrert noe forslag om å fjerne skam på disse områder. Riktig plassert skam er et av de billigste og mest presise samfunnsendringsverktøyene vi har. 

Jeg argumenterer ikke for at sykmeldte skal skamme seg mer. Noen skammer seg sikkert for mye allerede. Men det er helt sikkert noen som skammer seg for lite. Om vi kollektivt lykkes med å fjerne skam knyttet til sykefravær, vil sykefraværet garantert øke.