Nord-Jæren kommune? Nei, det føles helt feil, sant?

KOMMENTAR: Større kommuner er nok lurt, meeeen så kommer den emosjonelle komponenten og setter hykkas på hele diskusjonen.

Med en god arm kan du kaste stein fra ett rådhus til det neste på Nord-Jæren. Kanskje hadde det holdt med én ordfører i New York, der dette bildet ble tatt, da Restauration ankom? Foto: Agaton Strom

Mitt nyttårsforsett er å ikke undervurdere den emosjonelle komponenten. Jeg undervurderer alltid hvor viktig følelsene er. Folk er ikke maskiner, ikke regneark eller roboter. Blodet bruser, og vi tar veldig mange avgjørelser på gefühlen. Også jeg styres nok mer av magefølelse, instinkt og emosjoner enn jeg vil innrømme.

Med jevne mellomrom blusser debatten om kommunesammenslåing opp. Det er et kroneksempel på en sak mange av oss mener noe om, men ikke nødvendigvis har faktaarket som begrunner synspunktet.

Føles det riktig å avvikle Randaberg kommune? Hva med Kvitsøy? Klepp? Niks mer Sola?

Finnøy kommunes siste ordfører og nåværende varaordfører i Stavanger, Henrik Halleland, har tatt bladet fra munnen og pekt på for mange kommuner-elefanter på Nord-Jæren. Halleland bør lyttes til, for han er en av ganske få som har styrt en liten kommune, slått den sammen med en stor, og styrer nå (på sett og vis) den store kommunen.

Det kan fort gå godt, selv om det føles feil.

Sterk firer

Da Stavangers sluking av Finnøy og Rennesøy i 2020 skulle evalueres, kom det et par sånne dresser med Powerpoint Pro+-abonnement og konsulentsveis og sa at det hadde gått nokså godt. Noe ble litt bedre, noe var ganske likt. Sterk firer!

Likevel er det en hel del nostalgi på øyane. Var det ikke bedre før, da vi styrte oss sjøl? Folk på Judaberg kjenner ikke nødvendigvis et voldsomt samhold med folk i Kvernevik. Det er langt fra Ombo til Forus. Sånne ting er viktigere for folk enn om kommunens planarbeid blir bedre, eller om man sparer 2,3 millioner på administrasjon.

Identitet – den emosjonelle komponenten – må aldri undervurderes.

For folk uten konsulentdress og Powerpoint Pro+ handler dette vel så mye om identitet og ekte følelser som snusfornuft. Å være fra Sandnes er noe annet enn å være fra Stavanger. Når folk fra den grønne landsbyen finner hverandre på fest, roper de «Randabeeeeerg!» og slår seg på brystet og begynner å snakke om Tungenes fyr. Solabuen vil ikke bo i en bydel i Stavanger.

Denne emosjonelle komponenten er det viktig å anerkjenne. Den er ekte. Den betyr mye for folk. Dette er ikke et forsøk på å harselere med den og idiotforklare den. Tvert imot. Jeg mener den er viktig, ekte og betydningsfull.

Men den kan ikke styre alt.

De andre bør slå seg sammen

Jeg er en av dem som heller 60/40 mot at det er lurt å slå sammen «noe». Det er ikke nødvendig for å komme seg gjennom 2026, men om 20–30 år, når gassflammene begynner å bli svake, når vi rister på hodet av at Sandnes og Stavanger konkurrerte om hovedkontoret til Equinor, da kan det være lurt. Å bruke to milliarder på rådhus det tar 12 minutter å kjøre mellom er ikke rasjonelt. Vi bygger interkommunale idrettshaller, har interkommunalt brann- og redningsvesen og renovasjon. Det kryr av råd og utvalg og samarbeid fordi det er helt nødvendig.

Vi er allerede ganske gravide på dette området. Likevel står diskusjonen i stampe.

Særlig Høyre og Frp, men også Ap, vil egentlig ha færre kommuner. Mer «robuste enheter», som det heter. Men på lokalt plan er det ofte politisk harakiri å si det høyt. I Rogaland kryr det av blå ordførere. Likevel får du dem ikke til å stå på barrikadene for kommunesammenslåing. Innbyggerne vil ikke ha det, så det er null, niks og nada å vinne på å slåss for det. Et slags standardsvar er at kommunesammenslåing ... det må være frivillig ... jajo ... er lurt, men ikke for oss, vi klarer oss fint.

Det kan være sant, men det kan også være det taktisk riktige å si. I Sandnes er det lettere å argumentere politisk for et flått- og hoggormreservat i Sandvedparken enn å flørte åpenlyst med Stavanger.

Storebrorproblemet

De to ordførerne som er åpne for større kommuner er Tormod W. Losnedal i Stavanger og Andreas Vollsund i Time. Losnedal går ikke i krigen for denne saken, men Randaberg og Sola hadde han innlemmet på timen.

På Bryne sitter Time-ordfører Andreas Vollsund og vil ha rasjonell storsamling på Jæren – Time, Klepp og Hå – men møter veggen hos naboene.

Symptomatisk nok er det de store som vil, og der ligger det største problemet. De store fiskene kunne godt tenke seg å spise de små fiskene. De små er ikke fullt så interesserte i å bli spist, hvilket er et forståelig instinkt. De mindre kommunene, og de som bor der, opplever gjerne at storebror, for eksempel Stavanger, er arrogant og lite på tilbudssiden. Det er ikke nødvendigvis sånn, men det føles sånn. Ingen liker følelsen av å bli spist.

En følelse er ikke et rasjonelt argument. Likevel er følelsene ekstremt viktige. I en rådgivende folkeavstemning, for eksempel, vil de fleste av oss stemme med hjertet. Kjennes det riktig å slå sammen Randaberg, Sola og Stavanger?

It’s a no from me

Kommunegrensene er ikke gudegitte, det er bare streker noen folk en gang satte på et kart. Nord-Jæren er nå i praksis ett bo- og arbeidsmarked. Det rasjonelle hadde vært å styre området som det, som én kommune.

Fire rådhus med fire sett politikere og administrasjoner på Nord-Jæren er ikke optimalt. Det er litt rart at vi må gjennom Randaberg kommune for å komme fra en ende av Stavanger til en annen.

Sånne sammenslåinger må nok skje med pisk og gulrot fra Stortinget, gjerne i en større ommøblering med fylker og stat og hele sulamitten, for den lokale emosjonelle komponenten, som også påvirker lokale politikere, vil nesten alltid si nei.

Kanskje er det lurt, men det føles feil, så da blir det et nei fra oss.

Diskusjon ferdig.