Norge fører allerede en av Europas strengeste praksiser. Like fullt strammes det ytterligere inn.

Når arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng erklærer at «nå er det slutt på passiviteten», skjærer de alle over én kam og fremmer ikke et opplyst ordskifte, skriver innleggsforfatteren. Bildet er fra den omtalte pressekonferansen 23. januar. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Gjennom valg av ord bidrar regjeringen selv til polariseringen i innvandringsdebatten.

Regjeringens forslag til endringer i integreringspolitikken, lagt frem 23. januar, presenteres som nødvendige. I realiteten bygger de på et forenklet og delvis misvisende bilde av innvandring til Norge.

Når debatten allerede preges av høyt konfliktnivå, bidrar regjeringen selv til ytterligere polarisering gjennom valg av ord. Når arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng erklærer at «nå er det slutt på passiviteten», skjærer hun alle over én kam og fremmer ikke et opplyst ordskifte.

Ordene er valgt for å legitimere strengere tiltak rettet mot en gruppe. Forskning tyder dessuten på at den foreslåtte medisinen ikke vil treffe målet om å få flere i arbeid.

I fjor var 124 millioner mennesker på flukt

Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere (Noas) mener det er viktig at man diskuterer med utgangspunkt i fakta. Globalt var rundt 124 millioner mennesker på flukt i 2025. Av disse var 68 millioner fordrevet i eget land, mens 56 millioner var flyktninger.

Kun om lag 900.000 søkte asyl i Europa – under én prosent av verdens mennesker på flukt. Det er altså ikke Europa, og langt mindre Norge, som bærer hovedbyrden. Likevel er det nettopp her retorikken er hardest.

Til Norge kom det i 2025 bare 3628 asylsøkere – det laveste nivået siden 2017. Samtidig fikk 13.406 ukrainere midlertidig kollektiv beskyttelse, en ordning som inntil annet er vedtatt, forutsetter retur. Norge mottok i fjor like mange asylsøkere fra USA som fra Somalia.

Dette står i skarp kontrast til bildet av et land under press. Realiteten er at Norge allerede fører en av Europas strengeste praksiser.

Like fullt strammes det ytterligere inn. Kvotesystemet svekkes, bistandsbudsjettene kuttes, Norge tvangsreturnerer til Ukraina og anser 14 fylker som trygge – i strid med vurderingene i mange andre europeiske land. Signalet er tydelig: Beskyttelse skal begrenses, også når behovet er reelt.

Flere former for innvandring

I den politiske debatten blandes dessuten ulike former for innvandring sammen. I 2025 kom det rundt 30.000 arbeidsinnvandrere til Norge. Disse skal også integreres, lære norsk og få sine barn i skole. Arbeidsinnvandring fører også til familieinnvandring – helt legitimt og ønsket.

Når man problematiserer familiegjenforening generelt, rammer det også norske borgere som ønsker å leve familieliv med partner fra utlandet her i Norge. I denne sammenheng må nevnes at bare 20 prosent av dem som kom som enslige mindreårige asylsøkere, har søkt og fått innvilget familiegjenforening. Det er kun de barna som får flyktningstatus, som har rett til familiegjenforening i Norge.

Blant flyktninger er det like stor variasjon som i befolkningen ellers. Noen har betydelige traumer etter krig, tortur og fengsling. For disse er rask overgang til arbeid ikke et spørsmål om vilje, men om mulighet. Man må derfor heller se på hvordan man kan integrere bedre fremfor å svekke grunnleggende rettigheter.

Lange saksbehandlingstider er passiviserende og svekker det som ofte er en svært høy motivasjon for integrering ved ankomst. Effektive og rettssikre prosesser vil være et viktig bidrag for økt arbeidsdeltagelse.

Hva med menneskerettighetene?

Dagens debatt mangler også et grunnleggende perspektiv: Skal Norge fortsatt etterleve flyktningkonvensjonen og den europeiske menneskerettskonvensjon, eller skal vi være med å sette døren på gløtt for gradvis å uthule dem for å signalisere strenghet? Skal vi føre en kunnskapsbasert integreringspolitikk, eller en politikk som primært er utformet for å virke avskrekkende?

Internasjonale menneskerettskonvensjoner er vår felles livsforsikring, et minimum av rettigheter. Å svekke disse åpner døren for å svekke andre grunnleggende rettigheter i morgen. Bedre integrering skapes ikke gjennom hardere retorikk, men gjennom treffsikre tiltak, tidlig tilgang til arbeid og tilrettelegging.

Det hviler et ansvar på politiske beslutningstagere: å styre etter fakta, ikke frykt og populisme. Slik forslaget fremstår nå, er kanskje den største effekten at det vil avskrekke mennesker på flukt fra å søke beskyttelse hos oss.