Norge kan spille en avgjørende rolle i å få slutt på denne blodige krigen

En fredelig hverdag kan rase sammen på et øyeblikk, mens det tar år å gjenopprette en rettferdig fred, skriver innleggsforfatteren. Bildet: En kvinne gråter ved et minnesmerke for falne ukrainske soldater i Kyiv. Foto: Efrem Lukatsky, AP/NTB

Det er på tide å si det rett ut: Dersom vi ønsker å beseire Russland, holder det rett og slett ikke med dagens støttenivå, selv med siste økningene.

Hendelsene de siste ukene i Washington og Kyiv illustrerer hvilke krevende utfordringer verdens demokratier står overfor når målet er å oppnå en rettferdig fred for Ukraina.

Norge, som gjennom en årrekke har vært en nær alliert av Ukraina og samtidig er et av de mektigste landene i Nato, kan spille en avgjørende rolle i å få slutt på denne blodige krigen.

Det er åpenbart at enhver krig til slutt må avsluttes ved forhandlinger. For å sitere Henry Kissinger: «Diplomati er den tålmodige akkumuleringen av delvise suksesser.» Nettopp derfor er det avgjørende å skape betingelser som gjør at Ukraina kan møte ved forhandlingsbordet med trygghet.

Norges beslutning om å øke støtten betydelig allerede i 2025 vil nettopp bidra til dette. For den innsatsen er ukrainere dypt takknemlige overfor det norske folk.

Politiske verdensstjerner på togstasjonen

I slutten av februar minnet jernbanestasjonen i Kyiv om korridorene under Verdens økonomiske forum i Davos. I den lille loungen for passasjerer kunne man se politiske verdensstjerner som bokstavelig talt ikke fikk plass i sofaene.

Etter at Russland gikk til fullskalainvasjon av Ukraina, finnes det ikke lenger flyforbindelser. Ukrainerne utsettes hver natt for hundrevis av russiske droner basert på iransk Shahed-teknologi, i tillegg til et titall krysser- eller ballistiske missiler. Luftrommet er stengt. Derfor kom de internasjonale lederne til Kyiv med tog, som fortsatt går etter ruteplan, til tross for krigen.

Litauens president Gitanas Nauseda ventet på sitt tog mens Spanias statsminister Pedro Sánchez var på vei til sin vogn. Britenes Boris Johnson snakket med Canadas Justin Trudeau, og skandinaviske ledere drakk te av kopper prydet med logoer fra ukrainske militære avdelinger. Fire diplomatiske tog måtte settes opp for å transportere alle som deltok.

Blant dem var Norges statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), som kunngjorde at Norge i 2025 vil bevilge 3,5 milliarder euro i støtte til Ukraina. Hans besøk var spesielt etterlengtet, ikke minst fordi Norges historie med å hjelpe ukrainere strekker seg 100 år tilbake, helt siden Fridtjof Nansens innsats i Ukraina med å hjelpe ofre for hungersnød på 1920-tallet.

Europa var lite villig til å lytte

I februar 2025 var det gått tre år siden fullskalainvasjonen, men mange glemmer at denne krigen egentlig har vart i 11 år, helt siden Putin annekterte Krymhalvøya. Verdens reaksjon den gang var alt annet enn preget av partnerskap, noe som bare økte aggressorens appetitt. Europa tillot seg en farlig likegyldighet ved ikke å «se opp», som i den kjente amerikanske filmen «Don’t look up».

Som den ukrainske helten og soldaten Dmytro Finashyn – som mistet en arm i krigen – så treffende sa det på konferansen Yalta European Strategy: «Europa minner om et barn som skal på skolen, men ber moren om fem minutter til under dynen, selv om alarmen allerede hyler.»

I de åtte årene etter Russlands første angrep var Europa lite villig til å lytte til Ukrainas gjentatte advarsler. Da fullskalainvasjonen startet i 2022, sto Ukraina uten europeiske våpen, og fra USA kom det bare Javelin- og Stinger-missiler. Disse spilte ingen avgjørende rolle i å slå tilbake den aller første bølgen av angrep.

I realiteten ble hovedstaden Kyiv, samt regionene Tsjernihiv og Sumy, befridd ved hjelp av gammelt sovjetisk utstyr og ukrainske soldaters heltemot. President Volodymyr Zelenskyj viste også personlig mot da han på krigens andre dag sto ute i et folketomt Kyiv og erklærte «Jeg er her» – et tydelig nei til president Joe Bidens oppfordring om å evakuere.

Ukrainerne kan beskytte dette kontinentet

Nå, i februar og mars 2025, ser det ut til at Europa endelig begynner å våkne.

Under sikkerhetskonferansen i München ga USAs visepresident J.D. Vance Europa en kalddusj og tvang landene til å tenke gjennom egne sikkerhetsgarantier. Men ingen kan forsvare dere bedre enn ukrainerne – vi som kjenner moderne krigføring, behersker avansert teknologi, har vist utrettelig heltemot og ikke lar oss skremme.

Vi er takknemlige for at Norge hjelper på linje med andre land, men nordmenn har i realiteten større ressurser å ta av enn de fleste. Ikke minst fordi krigen har presset energiprisene opp, noe som gir Norge betydelige inntekter. Når dere støtter Ukraina, sparer dere i praksis penger sammenlignet med hva det kunne koste å ruste opp Norges eget forsvar i fremtiden.

Plutselig befinner vi oss i en situasjon der nordkoreanske leiesoldater kjemper på europeisk jord og Russland når som helst kan lage en provokasjon på Natos territorium uten at amerikanske styrker nødvendigvis griper inn. Derfor er det på høy tid å innse at det er ukrainerne som kan beskytte dette kontinentet. Vårt Land kan ikke bare være en mottager av bistand, men også en viktig bidragsyter til global sikkerhet.

Avfeie det som skremselspropaganda?

Norge må nærme seg støtten til Ukraina ikke ut fra en slags konkurransementalitet blant de nordiske landene – «Danmark øker støtten, så da må vi klatre på Kiel-instituttets rangering» – men ut fra spørsmålet: Hva mangler våre ukrainske partnere for å sikre seg bedre og for å vinne krigen? Kun dette samsvarer med europeiske interesser.

Det er på tide å si det rett ut: Dersom vi ønsker å beseire Russland, dersom vi ønsker å stanse ondskapens og ustabilitetens akse mellom Moskva-Pyongyang-Teheran, holder det rett og slett ikke med dagens støttenivå, selv med siste økningene.

Vi sitter i samme båt. Både Ukraina og Norge deler grense med russerne. Og en dag kan det hende at ikke bare kongekrabber fra Murmansk krysser denne grensen, men «små grønne menn».

Dere vil kanskje avfeie det som skremselspropaganda eller fantasi? Spør Kyiv-boerne som våknet klokken 5 om morgenen 24. februar 2022 av de første rakettangrepene. En fredelig hverdag kan rase sammen på et øyeblikk, mens det tar år å gjenopprette en rettferdig fred.

Droner

Etter krigsutbruddet bruker jeg, i likhet med de fleste ukrainere, fritiden min på å hjelpe ukrainske militære ved fronten. Nylig kom jeg tilbake fra min 65. tur til Donbas. Dagens kamphandlinger er vesensforskjellige fra situasjonen for tre år siden: 70 prosent av angrepene gjennomføres med droner.

M109-artilleriet som Norge sendte i starten av krigen, har fått en ekstremt hard belastning – av de 12 maskinene er bare to fremdeles operative. Resten er blitt til rene delelagre fordi de simpelthen ikke var konstruert for så omfattende stridigheter.

Den ukrainske droneproduksjonen dekker for øyeblikket behovet, men med tilstrekkelig finansiering kunne vi øke volumene flere ganger. Norge støtter allerede dette initiativet, men ekstra ressurser kan bidra til å utvide produksjonen betydelig mer. Samtidig lider sivil infrastruktur og spesielt energisektoren av kritisk mangel på luftvern.

Ett av de mest effektive systemene er Nasams. Om man kunne etablere produksjon av disse i Ukraina, ville det forandre situasjonen fundamentalt. Logistikkutfordringene ville bli redusert og leveringstiden kortere, noe som ville ha styrket forsvaret av ukrainsk luftrom. Dessuten vil et slikt norsk-ukrainsk samarbeid gi muligheter for å selge disse systemene til tredjeland i fremtiden.

Vi balanserer mellom liv og død

Ukraina er i ferd med å inngå en avtale med USA om utvinning av sjeldne jordmetaller, noe som krever moderne teknologi og store investeringer. Videre venter et omfattende gjenoppbyggingsprosjekt i Ukraina, som vi håper kan finansieres ved hjelp av beslaglagte russiske midler. Vi forventer at ikke bare amerikanske selskaper, men også alle land som hjelper oss nå – når vi balanserer mellom liv og død – får viktige roller i disse prosjektene.

Tiden er vår fiende, og de siste ukene har vi sett brutale bevis: De russiske styrkene nærmer seg allerede Dnipropetrovsk-regionen. Nå trengs det et felles, avgjørende krafttak – ett som vil avgjøre Europas sikkerhetsarkitektur for de neste 50 årene eller mer. Og som samtidig vil binde Ukraina og Norge tettere sammen som strategiske partnere.