Norge skal kjøpe klimakvoter for å nå klimamål. Problemet? Disse klimakvotene finnes ikke.

Klimatrusselen krever større kraft i det internasjonale samarbeidet enn det vi ser i dag, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock/NTB

Norge skal kjøpe klimakvoter for å nå klimamålene som meldes inn til FN. Problemet er at klimakvotene fortsatt ikke finnes.

I regjeringens klimamelding legges det for første gang opp til at Norge skal kjøpe såkalte artikkel 6-klimakvoter for å nå klimamålene i Parisavtalen. Det er en god tanke, men problemet er at slike klimakvoter fortsatt er noe som ikke finnes.

Japan, Korea, Singapore og Sveits har lenge posisjonert seg for å utvikle dette markedet. Nå kommer det signaler om at også EU vil åpne for at medlemslandene får kjøpe klimakvoter fra land utenfor EU.

Etterspørselen er med andre ord stor. Men når kommer tilbudet?

Nord skal betale for klimatiltak i sør

Grunnlaget for å utvikle de nye klimakvotene ble lagt i Parisavtalen for ti år siden. Grunnideen er at land i nord betaler en karbonpris for klimatiltak i sør, tiltak som ikke ville ha blitt gjennomført uten inntektene fra salg av klimakvoter.

Klimakvotene og karboneffekten må dokumenteres og verifiseres gjennom hele den 10 til 15 år lange krediteringsperioden. Kjøper- og selgerland må bli enige om hvordan de bokfører utslippskredittene.

Så langt har land i Asia, Afrika og Latin-Amerika «forhåndsinnmeldt» over 1000 programmer og prosjekter tilsvarende flere 100 millioner tonn CO₂-ekvivalenter som «kandidater» til artikkel 6-kvotesamarbeid. India står alene for over halvparten av notifikasjonene.

Men det er uklart hvor mange av de innmeldte programmene som vil kvalifisere for FN-kvotekjøp. Flere av tiltakene ble meldt inn for fire til fem år siden og ser ut til å ha utgått på dato.

Dersom målet med prosessen er å klargjøre klimakvoter som kan benyttes i krediteringsperioden frem til 2030 og 2035, så går den i hvert fall altfor sakte.

Sveits har vært et foregangsland

Siden 2021 har så langt 11 kjøperland inngått 97 bilaterale avtaler med ca. 30 selgerland i sør. I Europa er det i første rekke Sveits som i lengre tid har hatt som politikk å ta i bruk artikkel 6-kreditter i klimapolitikken.

Sveits’ ambisjon er at ca. 30 prosent av landets klimagassutslipp i perioden 2021 til 2030 skal dekkes gjennom bilaterale klimakvoteavtaler med land i sør. Det tilsvarer ca. 15 millioner tonn CO₂ årlig,

Kvotekjøpene vil fortsette etter 2030, men vil utgjøre et mindre bidrag etter hvert som landets egne utslipp krymper. Prisen for de planlagte karbonkredittene varierer og er ikke offentlig kjent, men ligger trolig et sted mellom 25 og 50 dollar pr. tonn CO₂.

Kun én pilot er blitt gjennomført

Til tross for den betydelige innsatsen som Sveits har lagt ned de siste årene, og alle avtalene og forhåndsgodkjenninger som er inngått, er det så langt kun én pilot tilsvarende 2000 tonn som er blitt gjennomført.

Det er bare tre programmer som foreløpig er satt ut i livet. Ett av programmene handler om en mer klimavennlig risproduksjon i Ghana. Det skal levere kutt på beskjedne 1000 tonn CO_2-ekvivalenter i perioden 2021 til 2030. Et annet program handler om å innfase elbusser i Thailand. Her er planen å kutte 500.000 tonn innen 2030.

2 prosent av de totale utslippene i EU

Foruten Sveits, Liechtenstein og Monaco er Norge og Sverige så langt de eneste europeiske landene som har inngått bilaterale avtaler om klimakvoter. I likhet med en del andre land har Norge inngått avtaler med Zambia, Benin, Marocco, Senegal, Jordan og Indonesia.

Ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) «forhåndsinnmeldte» disse landene utslippskutt som utgjør en årlig reduksjon av klimagasser på ca. 70 millioner tonn. Det tilsvarer hele 130 prosent av de totale norske utslippene, men bare vel 2 prosent av de totale utslippene i EU. Programmene gjelder blant annet fornybar energi, erstatning av fossile brensler, energiøkonomisering og avfall.

Norge kan og bør gjøre mer

For å løfte samarbeidet om utslippskutt og grønn omstilling i utviklingsland lanserte Norge nylig «Initiativ for globale utslippsreduksjoner».

Foreløpig er det satt av 8,2 milliarder kroner til kvotekjøp, kapasitetsbygging og gjennomføring. Det er en god start, men spørsmålet er om Norge kan og bør gjøre mer for å få fart på prosessen.

En mulighet kunne være å utvikle standardiserte «pakker» for bilateralt investeringssamarbeid og til landene vi samarbeider med. Det kunne være elektrifisering av fergedrift og kollektivtransport eller for eksempel fornybar kraftproduksjon kombinert med batterilagring.

For å få fart på prosessene burde Norge og andre kjøperland videre tilby høyere pris for klimakvoter som leveres innen angitte tidsfrister.

Klimatrusselen krever større kraft i det internasjonale samarbeidet enn det vi ser i dag.