Norges mest praktiske mann

4 hours ago 2

Meninger
Debattinnlegg

Da kona mi og jeg måtte avbryte svangerskapet i uke 20, bestemte jeg meg umiddelbart for å bli Norges mest praktiske mann.

Lørdag 7. mars kl. 09:01

Min oppgave var tydelig: å holde hånden, vaske badet og ikke gråte.

Kona mi gikk gjennom et massivt fysisk og psykisk traume, og det minste jeg kunne gjøre, tenkte jeg, var å være en klippe.

Det gikk imidlertid skikkelig dårlig.

Sommeren 2022 var kona mi, Marte, gravid. På grunn av ferieavvikling og vår relativt unge alder kom den første ultralyden sent.

Vi gledet oss vilt til å få vite kjønnet på barnet vårt, og derfor var vi absolutt ikke forberedt på jordmorens alvorlige ansikt da hun brått avsluttet undersøkelsen og sendte oss rett til fosterdiagnostikk på Rikshospitalet.

Fosteret vårt viste seg å være sykt.

Jo flere undersøkelser som ble gjort, desto mørkere ble bildet.

Til slutt ble det klart at vi måtte avbryte svangerskapet. Vi var halvveis, og så var det plutselig over – vi måtte gjennomføre en senabort.

Tiden etterpå er tåkete. Jeg husker at det var varmt ute, at vi først var litt lettet over å være ute av sykehuset, for så å føle skam fordi lettelsen tross alt var til stede.

Jeg husker også at jeg ikke snakket om det.

Dette er først og fremst hennes historie, og det er med rette. Det var ikke jeg som opplevde den brutale smerten i kroppen eller lå i en sykehusseng med de fysiske plagene etter et tap.

Min jobb var å være støtteapparat – å lage kaffe, vaske huset, og bytte kanal når temaet i TV-serien ble for nært.

Vanligvis er jeg en ganske usikker komiker som trenger mye bekreftelse, noe som egentlig gir et overraskende likestilt ekteskap. Men den høsten forvandlet jeg meg.

Marte sørget, og jeg sørget for middag. Hun gråt, jeg vasket badet og trøstet. Jeg var praktisk, fremoverlent og effektiv.

Jeg gråt litt de første dagene – jeg var ikke helt følelsesløs, det var bare slik at jeg ikke fikk lov til å kjenne på følelsene.

Men jeg er ikke en klippe. Jeg er en komiker som er ganske god til å rømme fra egne følelser.

En jordmor ba meg ta kontakt hvis jeg var lei meg, men det gjorde jeg ikke.

Temaet kom heller ikke naturlig opp i kompisgjengen eller backstage. For meg kom sorgen med et solid etterskudd.

I januar 2024 fikk vi en datter.

Da hadde det gått halvannet år siden vi måtte avbryte forrige graviditet, og det føltes som et mirakel at alt hadde gått bra. Jeg burde ha vært i ekstase, men i stedet følte jeg ingenting. I mange måneder gikk jeg rundt og følte meg kald på innsiden.

Utad sa jeg at jeg var «lykkelig, litt trøtt, men lykkelig», mens jeg innerst inne slet med å slippe henne helt inn.

Opplever du at mannlige roller gjør det vanskelig for menn å bearbeide sorg?

aHelt enigbDelvis enigcUenigdVet ikke

Til slutt brøt jeg sammen.

Jeg innså at jeg hadde vært livredd – livredd for at hun skulle forsvinne, for at noe forferdelig igjen skulle skje, for å miste enda et barn.

Følelsene fra sommeren halvannet år tidligere hadde ikke forsvunnet; de hadde bare forsteinet seg og gjort det umulig for nye følelser å slippe til.

Med god hjelp fra Marte, venner og psykolog fant jeg heldigvis ut av det. I dag kan jeg si at jeg elsker dattera mi – helt uten løgn.

Opplevelsen har lært meg hvor farlig det er når vi menn tror vår eneste oppgave er å undertrykke følelsene våre.

Når jeg i dag snakker om dette, både privat og på scenen, er det med en litt flau erkjennelse: Det tok et psykologoppgjør, en mental kollaps og til og med det å skrive standup om det, før jeg forsto at sorgen også er min.

Når jeg deler historien nå, blir jeg stadig overrasket over hvor mange menn som har opplevd noe lignende og som aldri har snakket ut om det, fordi ingen har spurt dem om hvordan de har det.

Kanskje burde vi begynne å spørre.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article