Norges råeste populister

Et besynderlig sceneskift fant sted på NRKs Debatten, og det handlet om Norges Bank og rentefastsettelsen:

Rødt-leder Marie Sneve Martinussen sto på den ene siden, Frp-sjef Sylvi Listhaug på den andre.

Førstnevnte gikk rett i strupen på Systemet. Listhaug tok det i forsvar.

«Norges Bank er ikke sluppet ned av et romskip! Politikerne bestemmer!», tordnet Martinussen.

«Dette er utidig innblanding», sa Sylvi Listhaug, og viste til om LO-lederens krav til sentralbanksjefen om ikke å heve renta slik den økonomiske situasjonen i Norge er nå.

«Frp slår ring rundt eliteøkonomer», slo Rødt-sjefen tilbake. Rent populistfaglig var det slam dunk.

Frp-lederen fremsto som en som har sverget troskap til de samfunnsøkonomiske dogmene som legger føringene for norsk pengepolitikk.

Mens Rødt-lederen for et øyeblikk hørtes ut som hun var en del av teamet som skriver meldingene som Donald Trump legger ut i sosiale medier.

Foto: Skjermdump, NRK Debatten

Rødt har lenge vært «populister fra venstre». Det er ingen dum posisjon. Populisme er på sitt beste en velutviklet evne til å lytte til folk og ta hverdagsutfordringene deres på alvor.

Å ha en mest mulig åpen debatt om rentenivået og Norges Banks mandat burde være en selvsagthet.

Rødts fremste friskus, ølhunden Mímir Kristjánsson, har lenge påtatt seg rollen som venstresidens Carl I. Hagen, og opptrådte nylig med sin langt mer høyreorienterte venn Are Søberg, også kjent som «Sløseriombudsmannen»

Kristjánsson er høyt og lavt i sosiale medier (av og til også på nattestid), og budskapet er sjelden spesielt nyansert. Nå er det nettopp offentlig «sløseri» han vil til livs.

Sykehus-Norge «drives som en pølsekiosk» og er blitt et «byråkratisk monster», melder han på Instagram, og hevder at sektoren snart består av like mange direktører enn helsearbeidere.

«Du sier det som det er», skriver en kommentarfeltet hans.

Men det gjør han jo ikke. Tvert i mot.

Nordmenn flest er nemlig veldig fornøyd med sykehusene.

Kristjánsson krever at den såkalte foretaksmodellen – altså at sykehusene er organisert som statseide helseforetak – må skrotes.

Det som fremstår som politisk handlekraft skjuler gjerne noe langt mer komplisert.

Ifølge en rapport fra arbeidsgiverorganisasjonen Spekter kan det koste over 100 milliarder kroner å gjøre grunnleggende endringer i modellen.

En annen debatt som Rødt med stor møye har forsøkt å gjøre til sin, er den stadig giftigere vindkraftsaken.

Av en eller annen grunn har Rødt bestemt seg for å være mot vindkraft – helt ubetinget, både på land og til havs.

Man kan jo lure på hvorfor de låser seg til et slikt standpunkt. For én ting er å være kritisk til enkeltprosjekter, noe annet er å avvise teknologien på prinsipielt grunnlag.

Det er populisme på sitt dårligste. Rødt vet at det trengs mer kraft i årene som kommer, men velger å surfe på en populær sak («vi støtter lokalbefolkninga») i stedet for å åpne for fornuftige kompromisser.

Det er ikke voksent – ei heller veslevoksent.

PUMPE-TRYGVE: De velgerforførende triksene til Sp-lederen fungerer ikke lenger. Foto: Espen Rasmussen / VG

Frp har pleid å være de råeste populistene norsk politikk. Både på godt og vondt. Men nå som partiet er blitt så stort, må partiledelsen være mer forsiktig.

For mye forenklet halloi kan støte vekk moderat anlagte borgerlige velgere som nå lar seg Frp-friste. Listhaug kan likevel ikke bli for skikkelig. Partiets utålmodige bakland kan fort se seg om etter alternativer.

Også Sp har spilt på de klassiske populiststrengene med atskillig suksess under Trygve Slagsvold Vedums viltre ledelse.

Men nå fungerer ikke Vedum-triksene lenger.

Den lange remsen om «å ta hele Norge i bruk» ispedd obligatoriske utfall mot elitene i Oslo, er blitt som en tvangstrøye for Sp-lederen.

Istedenfor å treffe potensielle velgere i hjerterota virker det som at han kjeder dem.

Dette har åpnet et betydelig rom for Rødt. Samtidig som SV har vært missing in action i lang tid og MDGs klimaadvarsler ikke lenger treffer tidsånden, blir det Rødt-fremgang på alle fronter.

Men kanskje viktigst er dette: De troner på populisttoppen, smilende og leende.

Og nesten alt snakk om sær venstreradikalisme er retursjert vekk som Trotskij på gamle bilder fra Stalins Russland. Noe som irriterer den indre opposisjonen i Rødt og de nyradikaliserte ynglingene i Rød Ungdom.

Rødt-toppene er Norges råeste populister, på godt og vondt.

Og de slipper påfallende ofte unna med det.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.