Norges sikkerhet kan ikke baseres på at Putin forstår sitt eget beste

Krig handler om langt mer enn rasjonell konsekvensutredning. Det gjelder ikke bare Russlands president Vladimir Putins kriger, skriver innleggsforfatteren. Foto: Pavel Bednyakov, AP / NTB

Krig handler mest om følelser og i liten grad om kalkyler.

Som alle som følger den debatten vet, har professor Tormod Heier ved Forsvarets høgskole fått kjørt seg etter at han i opptakten til Russlands fullskalaangrep på Ukraina i 2022 slo fast at Russland neppe ville angripe. Det ville ikke være i Russlands interesser å gjøre noe slikt. Han var slett ikke alene om å mene det. Og han hadde helt rett. Det var ikke i Russlands interesse å angripe Ukraina.

I torsdagens Aftenposten er Heier igjen ute for å forsikre oss alle om at det ikke er i Russlands interesse å angripe et Nato-land med tradisjonelle militære midler. Det holder å se på tallene. Russland kan ikke vinne en slik krig.

Krig har vært dårlig butikk

Der professor Heier trår feil, er når han legger til grunn at krig kommer som en konsekvens av en kjølig kost-nytte-analyse, men slik er det ikke. Med et viktig unntak for USA har krig i moderne tid vært uhyre dårlig butikk, både for tapere og vinnere.

Frankrike opphørte i praksis å være en stormakt etter seieren i første verdenskrig. Samme vei gikk det med Storbritannia etter at de var med på å vinne andre verdenskrig. De var ikke lenger en verdensmakt. Og Sovjetunionen må vi på den historiske skraphaugen for å finne. Enda verre gikk det selvfølgelig med Adolf Hitlers Tyskland.

Mye på grunn av sin størrelse og beliggenhet maktet USA å gjøre krig til big business, men for alle andre stater blir krig i vår tid raskt et langt større problem å håndtere enn det problemet man opprinnelig grep til våpen for å løse.

Handler mest om følelser

Det Heier synes å glemme, er forfatter Jonathan Swifts gamle observasjon: «Du kan ikke resonnere en person ut av en posisjon han ikke resonnerte seg inn i.» Sagt med andre ord: Rasjonelle argumenter virker bare på rasjonelle konklusjoner, men krig handler om langt mer enn rasjonell konsekvensutredning. Det gjelder ikke bare Russlands president Vladimir Putins kriger. Det gjelder alle kriger. Som den britiske statsministeren Winston Churchill minnet oss på: «Statsmannen som gir etter for krigsfeberen, må forstå at når signalet først er gitt, er han ikke lenger herre over politikken, men slave av hendelser som det er umulig å forutse og kontrollere.»

Man både kan og bør diskutere forsvarsløftets størrelse og innretning, men det er lite lurt, som Heier legger opp til, å basere Norges sikkerhet på at også Putin forstår sitt eget beste. Krig handler mest om følelser og i liten grad om kalkyler. Som alle som har studert dette fagfeltet vet, er krigens hensikt å tjene politikken, men krigens natur er å tjene seg selv.