Et farlig råd om lønnsvekst og inflasjon

Vi må stole på det ansvaret vi som parter i frontfagsmodellen utøver, og være mer tålmodige i rentesettingen, skriver Roger Bjørnstad. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Steinar Holdens råd utfordrer frontfagsmodellens legitimitet.

Etter mange runder kan vi trygt oppsummere med at Steinar Holden mener min «fortelling» om frontfagsmodellen er mangelfull, og at jeg mener det samme om hans. Men det er i realiteten et sidespor.

Det avgjørende er situasjonen vi står i nå.

Norge har vært gjennom et kraftig kostnadssjokk drevet av importert inflasjon etter en lang periode med svært svak reallønnsvekst og samtidig med høy lønnsomhet i næringslivet.

Det siste har, i tråd med hvordan vi forhandler lønn gjennom frontfagsmodellen, gitt oss tre gode lønnsoppgjør på rad. Det er en av flere forklaringer på hvorfor inflasjonen i Norge bruker noe lengre tid på å komme ned på inflasjonsmålet til Norges Bank.

Holden argumenterer for at lønnsdannelsen også må ta hensyn til virkningen på inflasjonen. Kjernen i debatten er dermed i praksis at Holden rimeligvis må mene at lønnsveksten ikke skulle vært så høy av hensyn til inflasjonsmålet og rentesettingen til Norges Bank.

Det er et farlig råd.

Holden har selv vist hvorfor. I artikkelen «Monetary regimes and the co-ordination of wage setting» (2005) peker han på at koordinert lønnsdannelse kan svekkes dersom pengepolitikken blir for aktivistisk. Når renten settes raskt opp, undergraves incentivene til koordinering i lønnsdannelsen.

I fare

Frontfagsmodellen står da i fare, slik han også skrev under på i Frontfagsmodellutvalget: «Dersom partene skulle holde lønnsveksten tilbake av hensyn til inflasjon og rente, vil det gi lav lønnsandel og høy lønnsomhet. Dersom det i neste runde skulle føre til økte bonusutbetalinger og økte lederlønninger i sektoren, kan det skape spenninger og utfordre oppslutningen om frontfagsmodellen.»

Det er beskrivende for situasjonen vi er i nå. Holdens råd utfordrer legitimiteten til frontfagsmodellen – akkurat den legitimiteten Holden ellers er opptatt av å verne.

Holden er kritisk til de siste års lønnsvekst, selv om den sammenlignet med overskuddene i industrien har vært svært moderat. Men for oss som står midt i interessekampen, fremstår det som utopisk at vi skulle bryte frontfagsmodellen for å holde lønnsveksten enda lavere enn det vi faktisk har gjort.

Resultatet vil fort vekk bli det motsatte: Glipper frontfagsmodellen, blir det plutselig mer legitimt å kreve høy lønnsvekst begrunnet med dyrtid, uten å se til konkurranseevnen overhodet.

Et skjørt kompromiss

Dersom vi skulle havne i en situasjon der det faktisk oppstår pris- og lønnsspiraler, fordi frontfagsmodellen har brutt sammen og koordineringen sviktet, vil formuleringen som Holden viser til fra 2003, bli høyst reell: Da er det eneste virkemiddelet man sitter igjen med, å øke arbeidsledigheten gjennom kraftig innstramming i den økonomiske politikken. Men vi er ikke der i dag.

LO må forholde seg til den faktiske situasjonen folk står i, dersom vi skal avvike fra frontfagsmodellen. Forbrukertilliten har vært svært lav etter renteøkningene og er fortsatt på rekordlave nivåer, og mange husholdninger opplever betydelig press i økonomien. Frontfagsmodellen er et skjørt kompromiss. Da kan vi risikere at modellen får motstand, og at velgerne beveger seg til ytterpunktene i politikken.

Det er heller ikke slik at vi står alene. Vi har utstrakt samarbeid med svensk LO og møtes jevnlig. De forholder seg til inflasjonsmålet fordi det er på linje med det som gjelder i utlandet, som hos oss. Men samtidig legger de vekt på lønnsomheten i industrien. Det er også det vi gjør, og uttaket av lønnsomhet skjer gradvis og med blikk for konkurranseevnen. Utviklingen i Norge og Sverige har sånn sett vært svært lik.

Så kan Holden diskutere fortellinger.

Men det avgjørende spørsmålet er dette: Hvordan bevarer vi legitimiteten til frontfagsmodellen i en tid med høy rente, presset kjøpekraft og høy lønnsomhet? Jo, gjennom å stole på det ansvaret vi som parter i frontfagsmodellen utøver, og gjennom å være mer tålmodige i rentesettingen.