Norsk barnefotball er sterk på inkludering. Men debatten bør i større grad handle om sportslig kvalitet.

Toppklubber sitter på trenerkompetanse som i dag i for liten grad kommer barnefotballen til gode, mener Mathias Solstad, akademisjef i Vålerenga Fotball Elite. Foto: Privat

Debatten om barnefotball i Norge bør i større grad handle om den sportslige kvaliteten på aktiviteten.

Norsk barnefotball er sterk på inkludering. Det skal vi bevare. Samtidig er kvaliteten på treningshverdagen ujevn. To spillere på samme lag kan ha helt ulike behov, men møte den samme aktiviteten. Dette kan være lite bærekraftig for spillerne målt i spillernes utvikling og glede ved fotballen.

De fleste barn spiller fotball for venner og glede. Noen spiller også med gode ferdigheter, gjør sitt beste, forsøker å lære og liker å konkurrere. Begge må få spille i et motiverende og trygt miljø med riktige utfordringer. Derfor bør toppklubber bidra mer aktivt inn i barnefotballen – for å styrke kvaliteten der barna er.

Samtidig er det viktig å erkjenne at enkelte klubber allerede tilbyr svært god sportslig kvalitet i barnefotballen. Ofte er dette miljøer med kontinuitet i ledelse, gode rammebetingelser og tilgang på trenere og trenerutviklere. Noen klubber har dette, men flere klubber er i større grad basert på frivillighet, med begrensede ressurser og færre fagutdannede på trener- og ledersiden.

Fotballen kan miste mening

Når jeg ser barn som virkelig har det gøy på fotballbanen, så spiller de med og mot spillere på et nivå som passer dem. De blir utfordret, og de opplever mestring. Det er ikke å ta trivselen ut av barnefotballen. Det er det som skaper trivsel. Barn som ikke blir utfordret, mister utvikling. Barn som blir overmatchet, mister mestring. I begge tilfeller kan fotballen miste mening.

Forskning fra Norges idrettshøgskole (NIH) på frafall i ungdomsidretten peker i samme retning. Ungdom slutter ikke først og fremst fordi de mister motivasjonen, men fordi idretten ikke lenger oppleves meningsfull. For mange tar skole, venner og andre interesser mer plass. For andre blir kravene for store eller tilbudet for lite relevant. Særlig gjelder dette de som i utgangspunktet er med for gleden, fellesskapet og aktiviteten, og som ikke opplever et miljø som gir tilhørighet og utvikling over tid.

Faglig utdannet kompetanse

Det er også et tydelig skille mellom en mindre gruppe som opplever idrett som dypt meningsfull, og en større gruppe som er med fordi det er gøy og sosialt. Hvis vi ikke klarer å treffe begge gruppene med riktige utfordringer, vil mange falle fra.

Spørsmålet er om disse gruppene oppstår i ungdomsfotballen, eller om de allerede finnes i barnefotballen.

Hvis vi ønsker å redusere frafall, må vi sammen bygge et bedre fundament i barnefotballen, og her kan toppklubbene bidra.

Toppklubbene kan støtte barnefotballaktiviteten. Ved å bidra systematisk med faglig utdannet kompetanse kan vi være med på å løfte kvaliteten i hverdagen, bygge relasjoner mellom klubbene og styrke tilliten til den lokale fotballaktiviteten.

Det handler om å skape trygge rammer for aktivitet med kvalitet. Trygghet handler om at spillere og foreldre har tillit til at treningshverdagen gir mening. At aktiviteten er godt planlagt. At trenerne vet hva de gjør. Og at barn blir møtt med riktige utfordringer.

Målet er at flere opplever at det er godt nok der de er, og at alle får et riktig med- og motspill.

Det forplikter også oss som klubb. I Vålerenga ønsker vi å være mer til stede i barnefotballen i lokalmiljøet. Ambisjonen er bedre aktivitet for alle barn og bedre utvikling for dem som ønsker mer.

Tilpasset opplæring

Toppklubber sitter på trenerkompetanse som i dag i for liten grad kommer barnefotballen til gode. Hvis vi ikke bidrar mer, risikerer vi at barn som ikke får riktige utfordringer, søker seg bort fra fellesskapet – enten til andre aktører eller gjennom tidlige klubbskifter.

Konkret handler det om å bidra med faglig utdannede trenere i ekstraøkter, støtte foreldretrenere i planlegging og gjennomføring og sikre bedre struktur på hvordan klubbene kan vokse sammen.

I skolen tilpasser vi opplæringen innenfor det samme fellesskapet. Noen elever trenger enklere oppgaver, andre mer krevende. Skolen styres blant annet av prinsipper om tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging. Det gjør vi fordi alle skal få best mulig utvikling.

Det er også verdt å løfte perspektivet. Hva om vi tenker bredere om hvem fotballen er til for?

For målet kan ikke være at alle barn skal bli toppspillere. Målet må være at alle barn skal oppleve tilhørighet og mening i fotballen.

Noen blir spillere. Noen blir kapteiner. Vi vil også bli bedre på å utvikle fremtidige trenere, dommere, lagledere, oppmenn og ledere.

For fotball er mer enn det som skjer på banen.

Hvis flere barn opplever at de har en plass i fotballen, blir det også enklere å møte ulike behov på banen. Da handler ikke differensiering om å dele barn inn i A og B.

Da treffer fotballen bedre, for alle.