Verdens filmbransje stod samlet i nesten 20 minutters applaus for den norske filmen «Affeksjonsverdi» av Joachim Trier i Cannes. En så solid anerkjennelse har knapt noen film fått før.
Lørdag ble filmen kronet med Grand Prix under Filmfestivalen i Cannes – en av filmbransjens mest prestisjefylte priser.
Det er en vanvittig prestasjon av en norsk film bare å komme til hovedkonkurransen under Filmfestivalen i Cannes. Når den i tillegg vinner «sølv», er det ellevilt!
Dette skjer samme år som vi for første gang vinner den høythengende Gullbjørnen under Filmfestivalen i Berlin. To enestående prestasjoner som ikke kan sammenlignes med annet enn å vinne VM i fotball.
Og samtidig helt i tråd med det som har vært vår bransjes ambisjon i mange år.
At vi vinner disse prisene, er ingen tilfeldighet. Vi kjenner de kreative og kollektive prosessene, kunstnerskapene, håndverket, og det harde arbeidet denne bransjen står for. Men det som er enda viktigere enn å vinne priser, er at publikum ønsker å se norsk film.
Så når vi nå feirer disse fantastiske bragdene som våre dyktige medlemmer har oppnådd, er det vemodig å spå at vi snart står uten en bransje som kan følge opp triumfen.
Hvorfor? Fordi den norske film- og TV-bransjen er i krise. Økonomi og arbeidsplasser står i fare.
Tidligere i år la Menon fram en rapport, bestilt av Norsk filminstitutt på oppdrag fra Kulturdepartementet, som bekrefter en dramatisk nedgang i sysselsettingen i bransjen.
Rapporten peker på behovet for mer stabile finansieringsmekanismer for å sikre filmindustriens fremtid i Norge.
Norske filmarbeidere og filmskapere har høy kompetanse, men uten flere og langsiktige prosjekter forsvinner ikke bare arbeidsplassene, men også kompetansen.
Norske politikere må ta utfordringene i bransjen på alvor. Vi trenger både en kultur- og næringspolitisk satsing i handling og penger, ikke bare i ord. Det er ti år siden forrige stortingsmelding om film.
Vi trenger en modernisert filmpolitikk der kartet passer med terrenget vi opererer i, og som balanserer den kunstneriske framgangen med sunn økonomi for produsenter, filmskapere, stab og kreative miljøer.
Det er absurd at vi må stå her og spille som orkesteret på Titanics dekk, i stedet for at våre politikere overbyr hverandre i hva som er den mest offensive filmpolitikken inn i ny stortingsperiode.
Hvor blir det av kulturen i de politiske diskusjonene?
Dette året har vist oss at vi ikke kan ta våre kulturelle og demokratiske verdier for gitt, og hvor skremmende raskt de kan brytes ned. Vi lever i en tid hvor vi må bruke mer på forsvar. En avgjørende del av dette er å sikre at vi har kulturell motstandskraft.
Vi trenger fortellingene om oss selv, det er de som definerer hvem vi er og hva vi står for.
De gjeve prisene i Cannes og Berlin viser at en norsk fortelling laget og innspilt i Norge kan si noe universelt og berøre et publikum på tvers av landegrensene. Filmers styrke er nettopp at de evner å bygge broer og skaper rom for debatt og refleksjon – i tillegg til å underholde.
Dette understreker betydningen av kultursamarbeid og ytringsfrihet – verdier som er viktigere enn noen gang å hegne om i den geopolitiske situasjonen vi har i dag.
Hvem er det vi vil at skal fortelle historiene om oss?
Denne kronikken fra Bransjerådet for film er undertegnet av:
Dramatikerforbundet ved Øyvind Rune Stålen
Norske filmregissører ved Leiv Igor Devold
Norsk Skuespillerforbund ved Per Emil Grimstad
Norsk filmforbund ved Elisabeth O. Sjaastad
Virke Produsentforeningen ved Åse Kringstad
Norske Filmdistributørers Forening ved Morten Christoffersen
Film & Kino ved Espen Lundberg Pedersen
Publisert 26.05.2025, kl. 16.25
English (US)