Norsk identitet kan hverken låses fast i fortiden eller tømmes for historie

Vil Norge overleve det som kommer? spurte Asle Toje (bildet) i et debattinnlegg som kronikkforfatteren svarer på. Foto: Jan Tomas Espedal

Bekymringen for at det nasjonale samholdet er i ferd med å forvitre, hviler etter mitt syn på et for alarmistisk bilde av virkeligheten.

I julen leste jeg romanen «The Buried Giant» av Kazuo Ishiguro. Samtidig pågikk det en høylytt norsk debatt om nasjonal identitet, der forsker og kommentator Asle Toje igjen løftet frem historiebevissthet som en avgjørende forutsetning for nasjonalt fellesskap.

Det slo meg hvor fruktbart det var å lese disse to parallelt: en samtidsdebatt om Norge og en roman som – gjennom et mytisk og historisk landskap – undersøker hva som skjer med et samfunn når forbindelsen til fortiden blir svak, uklar eller utilgjengelig.

Kulturelt og historisk fellesskap

Ishiguros roman er lagt til et etterkrigsherjet, middelaldersk Britannia, der en gåtefull tåke har lagt seg over både landskapet og menneskenes bevissthet. Kriger og konflikter ligger bak dem, men minnene er borte. Resultatet er ikke kaos, men en skjør fred – et samfunn som fungerer, men uten dybde. Menneskene vet hvem de er i øyeblikket, men ikke hvorfor.

Historien er ikke benektet, den er bare utilgjengelig. Romanen undersøker dermed ikke først og fremst skyld eller forsoning, men betydningen av historie som struktur. Om hukommelse som det usynlige rammeverket som gir institusjoner, normer og fellesskap mening. Uten denne forbindelsen til fortiden fungerer samfunnet fortsatt, men det blir flatt. Nåtiden mister dybde, og fremtiden mangler retning.

Det er nettopp dette Toje forsøker å fange i sitt debattinnlegg «Vil Norge overleve det som kommer?»: at nasjonen ikke bare er en juridisk eller organisatorisk enhet, men et kulturelt og historisk fellesskap.

Der jeg skiller lag med Toje

Her deler jeg hans grunnpremiss: Et nasjonalt fellesskap kan ikke reduseres til statsborgerskap og like rettigheter, slik flere av Tojes kritikere synes å mene. En nordmann blir ikke tysk eller japansk over natten ved å flytte dit og få statsborgerskap. Nasjonen er mer enn et administrativt system. Den bæres av fortellinger, symboler, erfaringer og historiske referanser som gir mening til forventninger om lojalitet, solidaritet og ansvar.

Samtidig er det her jeg skiller lag med Toje. Bekymringen for at det nasjonale samholdet er i ferd med å forvitre, hviler etter mitt syn på et for alarmistisk bilde av virkeligheten.

Norsk språk er ikke i ferd med å forsvinne, det læres og brukes daglig av nye borgere. Norsk historie undervises i skolen, diskuteres i offentligheten og formidles gjennom museer, bøker, filmer og et levende kulturliv. Det brukes betydelige ressurser på å ta vare på norsk kulturarv, enten det gjelder kirker, historiske bygg, arkiver, litteratur eller nasjonale symboler. Ingen forventer at nordmenn skal glemme sin historie, gi avkall på sine tradisjoner eller slutte å forholde seg aktivt til fortiden.

Hvordan nasjonal identitet formes

Her er det verdt å merke seg at den norske historien allerede forvaltes med både stolthet og kritisk distanse. Vi dyrker heltehistorier og nasjonale prestasjoner, men vi tar også avstand fra handlinger vi i ettertid mener bryter med våre grunnleggende verdier.

At kongen har beklaget statens behandling av samene, og at norske myndigheter har erkjent svikt i behandlingen av jøder under andre verdenskrig, er ikke uttrykk for nasjonal selvforakt, men for historisk modenhet. Slike handlinger forutsetter nettopp en levende historiebevissthet – en vilje til å forholde seg aktivt til fortiden, ikke bare feire den.

Her bør det også legges til at nasjonal identitet formes gjennom felles traumer. Andre verdenskrig har fått en sentral plass i den norske kollektive hukommelsen, ikke bare som heltehistorie, men som erfaring av okkupasjon, tap og motstand – formidlet gjennom skole, ritualer og kulturliv. Det lages stadig nye filmer om norsk motstand under andre verdenskrig, som også barn av innvandrere ser og identifiserer seg med.

22. juli representerer et annet, mer umiddelbart traume. Det er erfart på tvers av bakgrunn og fungerer fortsatt som et felles referansepunkt for sorg, avsky og samhold. Slike traumer minner oss om at fellesskap ikke bare bygges gjennom det vi feirer, men også gjennom det vi bærer sammen.

Hva alternativet kan være

Ishiguros roman viser hva alternativet kan være. Et samfunn som lever videre uten tilgang til sin egen historie, mangler etter hvert et språk for hvorfor fellesskapet er verdt å opprettholde. Hvorfor forventer vi solidaritet? Hvorfor aksepterer vi byrder og forpliktelser? Og som Toje selv spør: Hva er det våre ungdommer skal kjempe for?

Uten historie reduseres svarene til samtid og kontrakt. Fellesskapet blir funksjonelt, men tynt. Det er i dette landskapet identitetsdebatten ofte polariseres.

På den ene siden står nasjonalkonservative som risikerer å gjøre historien til et ekskluderende arvegods – noe man enten er født inn i eller forblir utenfor.

På den andre siden står kosmopolitter som, i sin iver etter å komme videre i vår sivilisasjonsreise, kan undervurdere hvor dypt fellesskapets røtter faktisk går, og hvor vanskelig det er å opprettholde solidaritet uten historisk forankring.

Innvandrere er en del av historien

Normer og verdier blir ikke til av seg selv. De lever gjennom erfaringer som deles, minner som holdes levende, og fortellinger som gir dem mening.

Å være en nasjon handler derfor ikke bare om å dele et territorium eller et sett lover, men om å dele en fortelling – vel vitende om at denne fortellingen rommer både kollektiv stolthet, kritisk erkjennelse og traumer. Spørsmålet er ikke om vi skal huske, men hvordan.

Og dette leder videre til et poeng som ofte mangler i debatten: Innvandrere er ikke lenger bare nye aktører som skal tre inn i en ferdig fortelling om norsk nasjonalt fellesskap. Etter flere tiår er vi allerede en del av historien, og en del av dette fellesskapet.

Arbeidsinnvandringen fra Pakistan og Tyrkia på 1960- og 1970-tallet, flyktningene fra Balkan på 1990-tallet, senere innvandring fra Midtøsten og Afrika – og fra Ukraina i vår egen tid – har satt, og vil fortsette å sette, varige spor i norsk samfunnsliv: i arbeidsmarkedet, i institusjonene, i byene og i kulturlivet.

Denne utviklingen har ikke funnet sted i et samfunn i oppløsning, men i et levende samfunn som fortsatt preges av høy grad av tillit, sterke fellesskapsinstitusjoner og et bemerkelsesverdig nasjonalt samhold.

Ærlig debatt

Tilliten er ikke svekket. Norge er fremdeles et land der folk flest stoler på hverandre, på staten og på rettsstaten. Det er vanskelig å forene dette med forestillingen om et nasjonalt fellesskap i forvitring.

Norge har betydelige integreringsutfordringer, men det bør være unødvendig å tegne dystopiske fremtidsbilder for å erkjenne behovet for en stram og ansvarlig innvandringspolitikk.

Nettopp fordi nasjonal tilhørighet handler om følelser og ikke bare rettigheter, bør debatten være både ærlig og presis. Dette for å unngå å skape fremmedgjøring og dermed svekke det samholdet man ønsker å styrke.

Historien har ikke stått stille

Det Norge er i dag, er delvis formet av mennesker som ikke var her for 100 år siden. Historien har med andre ord ikke stått stille. Innvandrere er ikke bare lesere av norsk historie, men også medforfattere av den. Norge er hverken et ferdigskrevet ark eller et tomt ark.

Å tre inn i norsk historie bør være en del av integreringsreisen. Å gjøre norsk historie til sin egen betyr å internalisere felles referanser, forstå institusjonenes røtter og se seg selv som del av en lengre fortelling. Dette skjer først og fremst gjennom fellesskolen, men også gjennom øvrig integreringspolitikk.

Her vender Ishiguros tåke tilbake som et bilde også for vår egen tid. For lite historiebevissthet gjør fellesskapet tåkete og retningsløst. Forenklet og rigid historieforståelse gjør det lukket.

Skal vi navigere videre som samfunn, trenger vi klarhet nok til å se hvor vi kommer fra, hva som har formet oss, og hvordan nye erfaringer – også minoritetenes – kan bli en naturlig del av en felles fortelling om norsk samhold.