Observerte lek med barbiedukker: – Vondt å være vitne til

I en ny studie fra NTNU fulgte forskere en gruppe 6-åringer gjennom det første skoleåret. Målet var å se hvordan nye vennskap ble til.

Men undervegs i perioden fikk forskerne seg en overraskelse.

Det de oppdaget førte til at hele prosjektet tok en ny vending.

– Vi syntes det var utrolig ubehagelig. Det var vondt å være vitne til, sier Marit Ursin, som er en av forskerne bak studien.

Barbie laga trøbbel

Klassen som forskerne fulgte, bestod av elever med ulik sosioøkonomisk bakgrunn. Barna hadde også ulik etnisitet.

Det ble gjort observasjoner i undervisning, lekestunder og klasseturer.

Da et mer mangfoldig utvalg av barbiedukker ble introdusert i klasserommet, oppstod nye og uventende situasjoner i frileken.

Førsteklassingene viste tegn til både rasistiske og diskriminerende holdninger i lek med barbiedukker.

– Vi ble overrasket. Det skapes et hierarki av hvilke dukker barna ville leke mest og minst med. Barna gir dukkene egenskaper ut fra dukkenes hudfarge og kroppsfasong, sier Carla Ramirez, en av forskerne bak.

Den mørke dukken ble skurken

For å utforske dette nærmere, fikk barna en konkret oppgave. De skulle lage en historie om at noen var lei seg. Men historien skulle ende godt til slutt.

Barna ga dukkene ulike roller.

– Vi så at det oppsto et mønster med at barna likte å leke med de lyse, slanke barbiene med blondt hår. Så så vi at de som var slemme, onde eller ofre, var de mørke barbiedukkene, sier Ramirez.

I tillegg så forskerne at den litt fyldigere dukken ofte ble ignorert eller mislikt.

– Noen barn sa «du er stygg» og «du har stor rumpe». Så hun lå mye på gulvet, og ble ikke valgt til å være med i leken.

Forskerne sier at barna i klassen til vanlig lekte på tvers av hudfarge. Det var lite utestenging. Det var barbiedukkene og leken med dem som ble en slags katalysator.

Videre forklarer forskerne at også barna med minoritetsbakgrunn var kritiske til dukkene med mørkest hudfarge. Samtidig skal én av de etnisk norske elevene ha lagt sin elsk på den aller mørkeste dukken.

Kritisk til lek med barbiedukker

Marie-Lisbet Amundsen er professor ved Institutt for pedagogikk og utdanningsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Hun synes funnene fra NTNU-studien er overraskende.

– Det er positivt at barna lett får venner i tidlig alder, men holdningene som gjenspeiles i leken med disse dukkene, er skremmende. Vi vet at barn i stor grad påvirkes av voksnes fordommer og stigmatiseringsprosesser, noe funnene her støtter opp under.

Intensjonen med at barna fikk leke med barbiedukkene, var å skape mangfold og inkludering i leken.

Men professoren er generelt kritisk til lek med barbiedukker. Hun mener det gir motsatt effekt.

– Disse dukkene er utformet på en måte som støtter opp under usunne holdninger og stereotypiske rollemodeller. Barn bør generelt ikke leke med dukker som ligner voksne. Barbiedukker bør spesielt unngås fordi de gjenspeiler voksnes verden, sier Amundsen.

Professoren mener det er bedre å la barn leke med kosedyr eller pinner i skogen. På den måten inviteres det til mer kreativ og sunn frilek, mener hun.

Barna visste ikke hvorfor

Forskerne ved NTNU trekker ingen bastante konklusjoner, men sier at studien har en utforskende innfallsvinkel for å forstå hvorfor og hvordan dette skjer.

– Det er noen forestillinger i samfunnet som er plukket opp av disse barna, og som kommer i spill når de begynner å leke med dukkene, sier Ursin.

De sier funnene kan tolkes på mange måter, men trekker også frem filmer og bøker som en mulig årsak til at barna kategoriserte dukkene slik de gjorde.

Samtidig syntes forskerne det var interessant å snakke med barna i etterkant av leken med barbiedukkene.

– De fleste visste ikke hvorfor det ble som det ble. De hadde ikke noen bevissthet rundt hvorfor den mørkeste dukken ble den slemme og den lyseste ble den snille, sier Ursin.

Forskeren tror ikke løsningen på problemet er å forby visse leker eller filmer, men mener voksne bør være bevisst på å følge med på hvordan barn leker.

– Det er noe med det å gjøre barna i stand til å ikke bare reprodusere, men faktisk kritisk reflektere. Og på den måten skape endring over tid, sier Ursin.