Aprilsnarr, absurd eller tull? Nei. Vi trenger flere lotterier i norsk politikk.

Politikere og embetsverk trenger kunnskap om hva som virker, skriver innleggsforfatterne om Finansdepartementets forslag om å la et tilfeldig utvalg av unge mellom 20 og 35 år få lavere skatt. På bildet er finansminister Jens Stoltenberg (Ap) på vei til stabsmøte i departementet. Foto: Cornelius Poppe, NTB

Kritikerne av forslaget avslører mangel på forståelse for kunnskapsbasert politikk.

Innlegget signeres av seks forskere. Navnene listes opp under artikkelen.

Finansdepartementet sendte denne uken ut forslag om å la et tilfeldig utvalg av unge mellom 20 og 35 år få lavere skatt for å finne ut hvordan det påvirker sysselsetting.

Kritikken fra opposisjonen er skuffende: Sylvi Listhaug (Frp) «trodde det var 1. april» og Ane Breivik (V) kaller det en «helt absurd lotteriordning». Erna Solberg (H) mente at «nå får det være nok tull», og påstår at «hvis Ap ikke hadde lagt vårt forslag fra den gangen i skuffen, hadde vi nå visst om det virket».

På lederplass anklaget Aftenposten departementet for å lage et «skattelotteri». At dette er reaksjonene på et forslag om forskningsbasert politikk i 2025, er skuffende. Kritikerne avslører mangel på forståelse for kunnskapsbasert politikk.

Bedre politikk med bedre kunnskap

For at politikere og embetsverk skal ta gode beslutninger, trenger de kunnskap om hva som virker. Mange tror at skattelette åpenbart øker arbeidstilbudet, men så enkelt er det ikke.

Når man anbefaler befolkningen vaksiner og medisiner, baserer dette seg på det vi i forskningen kaller for en «gullstandard» for å evaluere om noe virker: et randomisert forsøk der noen får «behandlingen», og noen i en kontrollgruppe får placebo. Her er det nettopp den tilfeldige trekningen som sikrer at gruppene i utgangspunktet er like. Denne tilnærmingen er grunnlaget for vår tillit til ukontroversielle tiltak, som vaksinasjon av barn.

Logikken gjelder også for offentlig politikk. Det er nemlig vanskelig å avgjøre om et politisk tiltak virker på et gitt tidspunkt, siden svært mange andre ting også endrer seg i samme periode.

For å oppdrive presis informasjon om virkningen av politiske tiltak er det best å følge gullstandarden for evaluering i vitenskapen: Vi lar tiltaket gjelde for en tilfeldig valgt gruppe og sammenligner resultatet for denne gruppen med en gruppe som ikke berøres av tiltaket.

Det er derfor misvisende når Solberg hevder at vi kunne visst om et skattefradrag for unge virker, «hvis Ap ikke hadde lagt [Høyres] forslag fra 2021 i skuffen». Siden den gang har norsk økonomi vært gjennom store endringer, blant annet en pandemi. Uten en kontrollgruppe ville det vært umulig å vite om endringer i unges yrkesdeltagelse skyldtes fradraget – eller helt andre forhold.

Det er heller ikke nok bare å vite hvorvidt arbeidstilbudet øker når skattene går ned. Vi må også vite hvor store effektene er sammenlignet med alternativene. Hva om effekten av skattefradrag er liten, og andre tiltak for å øke yrkesdeltagelsen har mye større effekt for samme beløp?

Opposisjonen burde være langt mer opptatt av å randomisere flere tiltak og dermed bygge et bedre sammenligningsgrunnlag for å forstå effekten av skatt sammenlignet med andre måter å bruke pengene på. Et slikt kunnskapsgrunnlag kan spare fellesskapet for betydelige summer som i dag går til ineffektive tiltak.

I stedet velger opposisjonen en ignorant autopilotkritikk som kun understreker den vedvarende hindringen for kunnskapsbasert politikk: Politikere plukker de resultatene som støtter politikken de uansett vil ha, ignorer motbevisene og vegrer seg fra å investere i kunnskap som kan bevise dem feil.

Viktige dilemmaer

Kritikerne løfter riktig nok et viktig dilemma knyttet til opplevd urettferdighet. Vi kan vanligvis ikke rettferdiggjøre at noen grupper får mindre skatt enn andre.

Vi mener likevel det bør gjøres unntak for denne regelen når tiltaket er midlertidig og nødvendig for å sikre tilstrekkelig kunnskap til å vite om tiltak virker etter hensikten.

Det er en fare for at folk vil reagere negativt på forskjellsbehandlingen. Men det er viktig å understreke at ingen favoriseres: Alle har like stor sjanse til å få skattelettelsen. Ingen kommer dårligere ut av tiltaket. Hvis skattefradraget har ønsket effekt på arbeidstilbudet, kan den rulles ut til hele gruppen.

Hvis eksperimenter ble en normal del av politikkutformingen, noe flere utvalg har påpekt viktigheten av, ville forskjellene også jevne seg ut. Noen ganger kommer man bedre ut, andre ganger ikke. Og med kunnskap eksperimentene gir, kan vi alle forvente å tjene på dette over tid fordi vi kan ta bedre politiske beslutninger.

Det finnes lite belegg for at folk er motstandere av randomiserte forsøk. Forskning viser at slike tiltak får støtte når formålet forklares tydelig. Å teste politikk systematisk er langt mindre vilkårlig enn å rulle ut tiltak vi ikke vet om virker.

Eksperimenter er derfor hverken aprilsnarr, absurd eller tull: Det er kanskje den viktigste kilden til kunnskapsbasert politikk.

Jon H. Fiva, professor, Handelshøyskolen BI

Haakon Gjerløw, seniorforsker, PRIO

Ola H.B. Pedersen, stipendiat, Handelshøyskolen BI

Andreas K. Tveit, seniorforsker, Transportøkonomisk Institutt (TØI)

Aksel Sterri, fagsjef, Langsikt

Tore Wig, professor, Universitetet i Oslo