Også stater kan bedrive terror

Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Foto: Ohad Zwigenberg, AP/NTB

Å bekjempe politisk vold kan aldri være et påskudd for statlig massevold mot en innestengt sivilbefolkning.

«Terror er terror, uansett hvor den kommer fra», er overskriften på innlegget til Etan Halon, Israels chargé d’affaires. Da må begrepet også omfatte staters praksis når virkemidler og effekt er de samme som hos ikke-statlige aktører: systematisk vold, trusler, vilkårlig frihetsberøvelse og kollektiv avstraffelse brukt som «signalvold» for å skape frykt, knekke motstand og sikre kontroll.

Historien gir nok eksempler: Argentina under militærjuntaen, Sør-Afrika under apartheidregimet, Syria etter 2011, Chile under diktatoren Pinochet. Historiene er ulike, men mekanismen er den samme.

Slik praksis kan være krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og i verste fall folkemord. I væpnet konflikt forbyr krigens folkerett vold og trusler om vold når formålet er å spre terror blant sivile. Nettopp derfor må ulovlig okkupasjon og krigføring som gjør livet vilkårlig og fryktskapende, og som kollektivt straffer en sivilbefolkning, kalles ved sitt navn: kollektiv avstraffelse og terrorisering av sivile.

Jeg sikter til Israels praksis overfor palestinere på Vestbredden og i Gaza.

Å bekjempe politisk vold kan aldri være et påskudd for statlig massevold mot en innestengt sivilbefolkning. Hvis regjeringen i Oslo mener alvor når den fordømmer vold mot sivile, må den si det høyt også når Israel gjør det – særlig da.

Når staten Israel slår, må Norges reaksjon være skarpere, ikke svakere, fordi staten samtidig påberoper seg rett, orden og immunitet. Konsekvens er ikke retorikk. Det er politikk.