Øk arbeidsdeltagelsen for studenter. Det vil gagne samfunnet.

Dagens ordning har skapt en situasjon der det for mange er ulønnsomt for studenter å ta en ekstra vakt på jobben, skriver innleggsforfatteren. Foto: Paal Audestad, Aftenposten

Slik kan man styrke studentenes privatøkonomi, gi dem mer valgfrihet og gi samfunnet økte skatteinntekter.

Det skal lønne seg å jobbe. Likevel finnes det et inntektsintervall for studenter der gevinsten ved å jobbe er oppsiktsvekkende liten. Inntektsgrensen for å motta stipend er 234. 821 kroner. Totalt får studenter 166.859 kroner i studiestøtte i løpet av et inntektsår, hvor inntil 40 prosent av dette kan bli omgjort til stipend. Det tilsvarer 66.744 kroner

Lånekassen reduserer stipendet med 55 øre for hver ekstra krone tjent over inntektsgrensen. Når skatt også inkluderes, blir incentivene enda svakere. Intervallet mellom 234.821 kroner og 356.173 kroner blir dermed et økonomisk sort hull, der en timelønn på 200 kroner egentlig betyr at man bare sitter igjen med 32,6 kroner som reell inntekt. Nettomarginalinntekten er altså helt nede i 16,3 prosent.

Dette er ikke et sterkt arbeidsincentiv, men et system der ekstra arbeid knapt lønner seg. Spørsmålet er derfor hvor lite kan man sitte igjen med, før man tenker at ekstra arbeid ikke lenger er verdt det.

Når gevinsten ved arbeid er så lav, blir det rasjonelt for en student å si nei til ekstravakter og heller holde seg under inntektsgrensen. Dette betyr lavere arbeidsdeltagelse, noe som er dårlig for studenten og ikke minst for samfunnet.

Økt gjeld

Når stipendet kuttes, mister man det som ellers ville blitt omgjort til stipend, noe som betyr at denne andelen forblir et lån. Dette fører til at studenter som arbeider ekstra, ender opp med økt gjeld, til tross for høyere arbeidsinntekt. Vi vet at nyutdannede studenter (2024) har i gjennomsnitt 457. 000 kroner i studiegjeld. Dette er en økning sammenlignet med tidligere år. Vi har derfor et system som gir studenter incentiv til å takke nei til ekstravakt på jobb for ikke å få økt gjeld.

Det er uproblematisk at studenter med høyere inntekt får mindre stipend. Min foreslåtte løsning er dermed å endre reduksjonssatsen til Lånekassen fra dagens 55 prosent til 22 prosent. En slik endring gjør det mer attraktivt for studenter å jobbe, om de ønsker det. Dette styrker studentenes privatøkonomi, gir dem mer valgfrihet og gir samfunnet økte skatteinntekter.

Lånekassen vil isolert ha økte utgifter av å redusere reduksjonssatsen, men gjennom alle de andre positive effektene og økte skatteinntekter vil gevinsten mer enn kompensere for kostnaden.

Poenget mitt er ikke å belønne studenter med mer støtte, men å gi dem frihet og sørge for at arbeid faktisk lønner seg.

Økt arbeidsdeltagelsen

Arbeidsfradrag for unge er en anerkjennelse av at det finnes et incentivproblem for studenter. Når staten reduserer skatten i dette inntektsintervallet, er det nettopp fordi staten ønsker å øke arbeidsdeltagelsen blant unge.

Dagens ordning har skapt en situasjon der det for mange er ulønnsomt å ta en ekstra vakt på jobben. Dette er ikke bare et problem for den enkelte, men et tap for samfunnet i form av uutnyttet arbeidskraft og reduserte skatteinntekter.

Jeg mener derfor at Lånekassens reduksjonssats bør endres fra 55 prosent til 22 prosent. Dette vil endre incentivene til studentene ved å gjøre det lønnsomt å jobbe. Det skal lønne seg å jobbe.