Oljå sentralt i ny krim fra Stavanger

KRIM: Stavangerforfatter leverer sin tredje krim på to år. Det er imponerende. Vår anmelder gleder seg mer til den fjerde.

Kaja Nygaard debuterte som krimforfatter i 2024. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Kaja Gjersem Nygaard: Et dypere svik. Krim. 240 sider. Bonnier.

Seriene dominerer krimsjangeren fullstendig. Den enkeltstående romanen finnes nesten ikke. I stedet oversvømmes vi av hovedpersoner som dukker opp i bok-etter-bok-etter-bok-etter-bok. 

Det skaper tre problemer, minst:

1. Er virkelig disse folka så interessante at de fortjener hundrevis av nye sider hvert eneste år? 
2. Hvis ja: Er forfattere i stand til å gi dem dybde og personlighet som utvikler seg fra fortelling til fortelling?
3. Til sist: Hvis forfatteren faller for fristelsen til å rulle ut en gjennomgående historie i tillegg til den som løses i hver ny bok – hvor mange repriser må leseren få? Eller motsatt: hvor mange gjenfortellinger trenger vi for å henge med?

Alle disse spørsmålene er relevante i møte med Kaja Gjersem Nygaards tredje krim. Forfatteren fra Stavanger debuterte med Et mørkere vann i 2024, fulgte opp med En sterkere tro året etter. Nå dukker etterforsker Martha Krogh opp for tredje gang – ved et lik som dukker opp etter en firmafest i Tananger.

Igjen leverer hun stødig, allerede fra debuten av framsto hun mer rutinert enn hun faktisk var. Et dypere svik tar oss inn i oljebransjen, til universitetet, til miljøer der penger og prestisje kan motivere hvemsomhelst til hvasomhelst. Nyskapende er det på ingen måte, men ok som lettbeint krimunderholdning.

Den største utfordringen er knyttet til hovedpersonen Martha Krogh og hennes demoner, traumer, ubesvarte spørsmål. I tredje bok søker hun fortsatt sannheten bak farens dødsfall samtidig som hun forsøker å løse drapssaken fra Tananger. Hun stoler ikke på sine politikolleger, hun er under press fra politiets interne granskere, og hun aner ikke hvordan hun skal komme seg ut av nettet hun selv har viklet seg inn i.

Her sliter Nygaard: Martha Kroghs eksistensielle fortvilelse blir aldri beskrevet slik at den gjør virkelig vondt. Desperasjonen blir aldri en nerve i fortellingen, den er ikke med på å skape et portrett som griper. Den blir bare et element som forpurrer etterforskningen, et ekstra spørsmålstegn underveis.

Dessuten: Hvor mye kan forfatteren ta for gitt at tidligere lesere husker fra i fjor og i forfjor? Og hvor mye må forklares for nye lesere? Resultatet er at vi får for mye og for lite, framdriften bremses, flyten forstyrres.

Språklig er det også litt anstrengt, innimellom. Nygaard er veldig glad i korte setninger, dialoger som ruller side opp og side ned. Stort sett funker det, men innimellom blir det ganske så monotont. Når den korthogde stilen gang på gang kombineres med forsøk på å skape fortettet spenning, blir det nesten komisk – særlig i kapittelutgangene: Gravlunden ligger igjen i skumringens stillhet.

Eller… står igjen ved sykkelstativet.

Parkert.

Etterlatt.

Likevel: Fortsatt er det en forteller inni her et sted. Med større motstand fra redaktøren, og når gåten rundt farens død nå omsider er løst, kan Martha Krogh fortjene en ny start.